Inspirert av Morgenbladets kåring av de hundre beste norske albumene tenkte jeg det hadde vært moro å lage en lignende liste over de beste visene fra UKErevyen i Trondheim. Ifølge dem som har greie på det ligger samlingen fra perioden 1917-1987 «relativt komplett» på nettsidene til Studentersamfundets Interne Teater. For moro skyld har jeg kjapt lyttet gjennom hele materialet for å kunne velge ut egne favoritter. Langt fra alle låtene ble lyttet helt igjennom, men inntrykket jeg fikk av tema og arrangement var forhåpentlig noenlunde representabelt.
Trondhjems studentersangforening (TSS) feirer i disse dager hundre år med lystig mannsang. Finsk forlovelse samt sivil ulydighet på selveste Høyesteretts bord har også skjedd i løpet av et minnerikt sekel. Hva mer er verdt å vite om jubilanten?
Kronikk signert avtroppende og påtroppende UKEsjef i Adressa 4. mars:
2010 er det store jubileumsåret for kunnskapsbyen Trondheim. Både NTNU, Studentersamfundet og andre institusjoner i tilknytning til utdanningsmiljøet feirer hundre skapende år. Tanken er selvfølgelig å skape økt bevissthet rundt den stolte historien. Selv håper vi i begynnelsen av jubileumsåret at feiringen vil belyse kunnskapsbyens fremtid like mye som dens fortid.
Det er utvilsomt mange bragder å se tilbake i løpet av sekelet som har gått. For alt fra oljeeventyret og byggingen av landet til jazz i verdensklasse har kompetanse fra Trondheim vært avgjørende. Frem mot 2110 må imidlertid kunnskapsbyen definere seg selv på nye områder, i tillegg til å holde sine tradisjonelt sterke sider ved like. Jubileumsåret er en glitrende anledning til å sette fokus på fremtiden. Blir trondheimsstudentene som ressurs utnyttet på en best mulig måte?
Livet er på mange måter et prosjektarbeid. Det finnes små og store prosjekter, jobber som er unnagjort på en dag og arbeider som tar lang tid. Noen prosjekter blir skrinlagt, enten fordi de virker umulige å gjennomføre eller rett og slett fordi de ikke betyr så mye for oss lenger. Og så har du de prosjektene som du til slutt innser at du bare må ferdigstille før sjelen kan få ro.
Høsten 2006 flyttet jeg og noen studiekamerater ved NTNU inn i kollektiv, og ikke et hvilket som helst kollektiv heller: bopelen var et nedlagt ekspedisjonshus langs Dovrebanen, hvor en enslig skinne fungerte som en av bærebjelkene og husleia var sympatisk. Det beste av alt var likevel det tomme rommet i kjelleren. For noen fremstod det mørkt og kaldt som et potetlager. For meg lyste det ”hobbyrom” lang vei.


