Novelle:
Reidar gikk krumbøyd til jobb, slik han hadde gjort i tjue år. Ute var gatene så godt som tomme. De eneste som passerte ham var en og annen tidlig pendler i bil, omtrent like lutrygget som han selv. Kanskje følte de det på samme måten. Forhåpentlig gjorde de det. Det var i hvert fall det samme mantraet som pisket Reidar opp av senga hver morgen. Setningen som mer enn noe annet hadde satt seg i ryggmargen. Som isjas, uten andre symptomer enn tyngende samvittighet.
Novelle:
Reidar Hjeltvik KRISTINE JEG ELSKER DEG!!
1. januar 2009 kl 0247
(via Facebook på mobil)
Pendelen svingte frem og tilbake i takt med tiden. Den gamle bestefarsklokken gav fra seg en beroligende lyd. Reidar lot seg imidlertid ikke roe ned.
Ikke i kveld.
I gjenskinnet fra glasset så han seg selv. Det var et stusslig syn. Med pistrete hår, briller og en altfor bredskuldret dress stirret han tomt inn i urverket. Han så ingenting. I likhet med mekanismen som styrte hverdagen hans var maskineriet innebygget.
Han ville skrike. Høyt. Men han turte ikke.
Ikke hjemme hos mor.
Novelle:
Martin Viken skrev på veggen til Leif Tore Pettersen
4. oktober 1997
Motoren døde momentant. Inni seg døde Leif Tore litt også. Det siste var helt klart mest urovekkende. Han hadde kommet i fint driv inn på parkeringsplassen, tatt en raus sving og landet perfekt i luka si. Støtfangeren på Saab’en stoppet hårfint foran strømuttaket, og han så et øyeblikk seg selv som kapteinen på en jumbojet i det han stengte systemene ved gaten. ”Vennligst vent til lyset med ’Fasten seat belts’ er slukket.”
Så kom nedturen.
Straks stillheten senket seg innså Leif Tore at det var en bedriten dag. Regnskyene hang tunge over skolen, og dråpene pisket mot bilruta. Gjennom vinduet til lærerrommet observerte han lutryggede pedagoger som subbet til og fra kaffetrakteren, og alle håpet de at de påfølgende fem minuttene skulle vare i minst et kvarter. Leif Tore lot armene hvile noen sekunder på rattet, før han grep matpakken og steg ut.
Sannelig var det forskjell på landing og nedtur.
Novelle:
Han gikk alene på kino. Ikke fordi han ønsket å være for seg selv, ta en pause fra samfunnet, puste ut og tenke gjennom livssituasjonen sin. Nei, utelukkende fordi ingen ville være med. Han var slettes ikke ensom. Han hadde tvert i mot mange venner. Kjente. Telefonlista var full av ålreite mennesker fra både nå og da, og et følge var i teorien aldri mer enn åtte sifre unna. Men nettopp idet hverdagens praksis plutselig slår inn, og minner folk på andre avtaler, krav og skolearbeid, blir åtte sifre fort et måltall for titalls millioner meter. Og det er langt. Han kunne like gjerne ha ringt til Kina.
Novelle:
Bip! Tannkrem 19,90. Bip! Pizza Grandiosa 26,70. Bip! Mat 12% 25,00.
– Vil du ha en pose?
Bjørg jobber som kassadame i en dagligvarebutikk.
– Kvittering?
Det har hun gjort hele sitt yrkesaktive liv.
– Hei.
I dagens arbeidsmarked kommer kanskje ikke stillingen hennes så høyt opp på karrierestigen, men ting var annerledes før.
– Da kan du dra kortet.
Bjørg var annerledes før.
Tekstboks - Torgeir Bryge Ødegården 