Kronikk signert avtroppende og påtroppende UKEsjef i Adressa 4. mars:

2010 er det store jubileumsåret for kunnskapsbyen Trondheim. Både NTNU, Studentersamfundet og andre institusjoner i tilknytning til utdanningsmiljøet feirer hundre skapende år. Tanken er selvfølgelig å skape økt bevissthet rundt den stolte historien. Selv håper vi i begynnelsen av jubileumsåret at feiringen vil belyse kunnskapsbyens fremtid like mye som dens fortid.

Det er utvilsomt mange bragder å se tilbake i løpet av sekelet som har gått. For alt fra oljeeventyret og byggingen av landet til jazz i verdensklasse har kompetanse fra Trondheim vært avgjørende. Frem mot 2110 må imidlertid kunnskapsbyen definere seg selv på nye områder, i tillegg til å holde sine tradisjonelt sterke sider ved like. Jubileumsåret er en glitrende anledning til å sette fokus på fremtiden. Blir trondheimsstudentene som ressurs utnyttet på en best mulig måte?

Institusjoner innen høyere utdanning har tre hovedoppgaver: forskning, undervisning og å gi grobunn for nyskaping, altså kommersialisering av førstnevnte. I dag er det tilsynelatende nyskapingskulturen som helt klart står sterkest blant de tre. Slik oppleves det i hvert fall som student ved universitetet. Gründeren blir gjennom nyskapingsturneringer trukket frem som vår tids Askeladden, og mediene er sultne på slike suksesshistorier. Det finnes et ukjent antall faglige og støttende programmer myntet på unge gründere, og det spares ikke på mye i markedsføringen. Hvorfor blir ikke forskningen forsøkt belyst på samme måte?

Naturligvis ser vi sammenhengen mellom forskning og nyskaping, og at gründerens høye status også drypper over på den rendyrkede forskeren. Likevel fastholder vi tingenes rekkefølge samt forskjellen på mer eller mindre grunnleggende forskning og videreutvikling av produktideer som allerede har investorer som taler for seg. Det ville vært en kjempefordel om studieinstitusjonene evnet å formidle forskningsmulighetene like godt som mulighetene innen nyskapende virksomhet. Studentene bør helt klart settes tidligere i kontakt med forskningen på veien mot sine akademiske grader. Hvis ikke oppleves fort de tre eller fire første studieårene som en produksjonsjobb på en helautomatisert kunnskapsfabrikk der fire fag i semesteret er den enkeltes forventede kapasitet.

Ved å koble forskningen tettere til undervisningen, for eksempel gjennom integrerte gjesteforelesninger eller kanskje til og med tilbud om studentassistentstillinger innen forskning, aktualiseres fagene og det kan bli lettere å se dem i sammenheng med en avsluttende master- eller bacheloroppgave. Disse oppgavene danner ofte grunnlaget for videre karriere, ikke minst for forskerspirer, og modnere tanker rundt avhandlingene kan derfor gjøre veivalgene mer bevisste. I dag tror vi mange studenter får en a-ha-opplevelse når det plutselig kommer et e-brev fra instituttet om at det er kort tid igjen til å finne seg et tema og en veileder. Langt fra alle er nemlig vant til å oppsøke vitenskapelig ansatte i andre sammenhenger enn i pausen av forelesningene.

Utover arbeidet ved studieinstitusjonene spiller dessuten studentene en sentral rolle som innbyggere i Trondheim by, og vi mener det i jubileumsåret vil være riktig å se mer på denne gruppen også i et slikt perspektiv. Oppfatningen av trondheimsstudentene er mangfoldig, alt ettersom hvem du spør, og få kan beskyldes for å ha et ensidig bilde: Studentene er dem som lager liv i byen, ikke rydder i hagen, arrangerer kulturbegivenheter, fester midt i uka og generelt sett er landets fremtid. Like fullt tror vi fellesnevneren for mange utenforstående er at studentmiljøet til en viss grad fremstår som lukket, noe vi mener begge sider må ta sin del av ansvaret for.

Delvis tror vi det skarpe skillet skyldes en boligsituasjon som gjør det fristende å trekke frem begrepet «Trondheims studentghettoer»; ansamlinger av unge voksne i slitne bygninger uten ansvarlige eiere. I tillegg hersker det tilsynelatende en myte om at studentenes aktiviteter kun er for studenter. Men hvem er egentlig studenten? Den store veksten i antall personer under høyere utdanning har utvilsomt ført til økt variasjon i studentmassen, jamfør variasjonen av folk i samfunnet ellers. Ikke alle studentene oppsøker i dag de politiske samfundsmøtene på lørdager – mange velger i stedet å treffes andre plasser for å drive med andre aktiviteter. Valgmulighetene er på alle måter flere. Poenget er at studentene ikke er seg selv nok av natur – de er mer enn villige til å delta i samfunnet utenfor.

Kulturen kommer her inn som en viktig brobygger. I ulike studentorganisasjoner vi har vært med i, fra kor til festival, har mange vært opptatt av å til dels kvitte seg med «studentstempelet». Ikke fordi denne merkelappen gir assosiasjoner til dårlig kvalitet, men fordi vi fryktet å bli oppfattet som interne, altså bare for studenter. Hver gang UKA blir kalt en studentfestival sukker vi litt innvendig fordi organisasjonen jobber så hardt med å gi et tilbud til hele Trondheim. Selv om UKA-09 kom langt på vei, er dette en ledestjerne UKA-11 og andre studentorganisasjoner bør følge videre. Trondheim bør på sin side ta imot tilbudet med åpne armer, og på den måten skape flere møteplasser mellom studenter og byens øvrige innbyggere.

«Helhetlig studentpolitikk», som vedtatt av kommunen for et par år siden, understreker Trondheims visjon om å være en ledende kunnskapsby, og bedre synliggjøring av forskningsmulighetene er veien å gå for å realisere drømmen. Campusutviklingen i sentrum blir fremhevet som den beste løsningen for både studentene og byen, og viser således vilje til å knytte tettere bånd. Det blir dessuten etterlyst større seriøsitet i det private leiemarkedet, og ønsket om å legge til rette for studentfrivilligheten er også nevnt i et eget punkt. Vi er mange som mener at alle disse anbefalingene er essensielle for å bedre trivselen blant studentene, og i enda større grad gjøre dem til en ressurs for hele Trondheim by.

Jubileumsåret er et flott utgangspunkt for å ta skikkelig tak.

Reklame