Ungdom søkjer ekte musikk. Bill. mrk. ”einsam og håplaus”.
Lerka syng no våren inn på ny, og kjærleik er i lufta – i alle fall på platemarkedet. Like sikkert som gjøk og sisik, trost og stær, trekkjer yre ungdommar små dei er til platebutikkane for å skaffe seg eit eksemplar av sin siste musikalske forelsking. Artistane på sin side er rause med gjødsla: Maria Arredondo er forelska i ein engel, Christina Aguilera vakker, Justin Timberlake græt seg ei elv og Las Ketchup syng ketchupsongen. Her er sol og glede. Men i horisonten truar mørke skyer…
Ungdomsåra er ei opprivande tid. Ikkje minst på musikkfronten. Gamle forhold blir rive opp med rota, og nye blir sådd. Alt i jakta på den evige kjærleiken. Platene som før gjorde gudane sin straff slite (les: repeat-knappen på CD-spelaren), ligg no som eit tida sitt fugleskremsel nederst i bunken, og ei ny døgnflue surrar på trefflistene.
Eg spør: Er musikken verdt å tru på?
Finst ekte og tidlaus musikk?