Livet i miniatyr
Livet er på mange måter et prosjektarbeid. Det finnes små og store prosjekter, jobber som er unnagjort på en dag og arbeider som tar lang tid. Noen prosjekter blir skrinlagt, enten fordi de virker umulige å gjennomføre eller rett og slett fordi de ikke betyr så mye for oss lenger. Og så har du de prosjektene som du til slutt innser at du bare må ferdigstille før sjelen kan få ro.
Akkurat dette prosjektet begynte med en hard pakke, men det var ikke jul eller bursdag. Vi satt på bussen fra Gjøvik, farmor, farfar og meg selv, og sistnevnte smilte lurt da jeg spurte hva som skjulte seg bak gavepapiret. Et minne tydelig nok til at det kunne vært i går, men altfor lenge siden til at jeg kan tidfeste det nøyaktig. Men det må ha vært rundt tiden da jeg begynte på skolen, fordi jeg og farmor hadde spist smørbrød på Café Condis i Storgata 10 mens farfar handlet, og skysstasjonen lå lenger sør i byen enn det den gjør i dag.
Første steg: banelegemet.
På stuegulvet hjemme hos farmor og farfar i Redalen ble den første gang satt opp, modelljernbanen du får ut av et Märklin ”NSB Godstog-sett” i skala H0, med diesellokomotiv med metallunderstell og lys, tre godsvogner, metallskinneanlegg med pens og stoppbukk samt transformator. I sannhet et lite mirakel for en gutt som ennå ikke hadde fått sin egen Nintendo. Foreløpig stod det røde og gule godslokomotivet stille, men den monotone duren fra spenningsomformeren, et blått og tungt elektrisk kraftsenter med knallrød dreiebryter, ga lovnad om ting som skulle skje. Alt som skulle til var mitt signal. Toget kunne kjøre fort, det kunne kjøre sakte, og vred du bryteren bak null gikk det et kort støt gjennom lokomotivet før det skiftet retning. Farfar gikk på kottet og hentet frem esken med de gjenværende delene fra onkels gamle modelljernbane, og selv om onkels tog var av et annet merke kunne plasthusene og trærne, laget av farmors krøllspenner, fint brukes om igjen. Innholdet i den slitte ”Krone Kaffe”-esken ble flere ganger tatt møysommelig ut, plassert provisorisk langs banen og til slutt lagt forsiktig tilbake igjen når det var på tide å dra hjem.
Samlingen ble utvidet jevnt og trutt. Først med flere skinner og elektriske penser, som koblet riktig kunne fjernstyres fra en liten kontrollpult ved transformatoren. Deretter med en ekstra godsvogn, et ferdigstøpt tunnelfjell og byggesett med små bygninger som du ble litt ør i hodet av å lime sammen. Forbildene var stort sett tyske eller mellomeuropeiske, alpehus og steinkirke, men togsettet var og ble norsk; logoene til NSB og Norsk Olje vitnet om det. Utgangspunktet for å bygge et ordentlig modelljernbanelandskap ble bedre og bedre, men fremdeles måtte banen settes sammen og tas fra hverandre hver gang. Drømmen om et skikkelig anlegg levde imidlertid sterkt gjennom diverse märklinkataloger og Teknisk forlags store bok om modellbygging. Norsk teknisk museum sin modelljernbane samt lysbildene fra far og onkels barndom, særlig de tatt i mørket med små pærer i modellhusene som eneste lyskilde, var også sterke kilder til inspirasjon, men inntil videre ble det med planene. Det er som kjent ikke alltid så lett å komme i gang, både far og jeg hadde et uttalt mål om å gå sammen om togprosjektet nede i kjelleren på kveldstid, men mindre søsken og hverdagen for øvrig fylte raskt både tiden og kjelleren med andre ting.
Andre steg: bakker og berg.
Øvrige hindringer dukket også opp. En tremening som hoppet på gipstunnelen onkel og jeg på et tidspunkt hadde laget, fordi han ”trodde den var av betong” var åpenbart en strek i regninga. Det var for så vidt også skjebnen til kryssfinerplaten far og jeg kjøpte som underlag til banen: den endte som bord for enda flere ting som skulle spares på i kjelleren. Etter hvert fikk dessuten broren min og jeg vår egen Nintendo. På Wikipedia leste jeg mange år senere at TV-spillene var nittitallets svar på foreldregenerasjonens modellbygging, og der og da møtte jeg unektelig meg selv litt i døra. Likevel hadde drømmen om et Märklin-anlegg levd videre gjennom både ungdomsskolen og tenårene. Jeg laget koblingsskjema for de elektriske pensene slik at det skulle bli enkelt å få dem til å fungere når byggingen tok til for alvor, og slet videre på sidene i kapittelet om modelljernbane i håndboka til Teknisk forlag.
Fortsettelse følger her.
Tekstboks - Torgeir Bryge Ødegården 