Hel ved

Farfar jobbet i skogen. Jeg bruker fortidsformen fordi det til slutt ble hans bane. Han fikk et tre over seg. Eller det vil si, et helt tre var det ikke. Det var en kabbe. Som han mistet på foten da han bar den fra vedkurven til ovnen. Og han døde ikke før mange år senere.

Når jeg likevel sier det var dette som ble hans skjebne er det fordi vedhogst betød så mye for farfar. Ikke alt selvfølgelig, kone og barn var etter alle solemerker viktigere, men dernest kom veden. Farfar så ikke skogen for bare trær. Han så ved. Overalt.

”Dette kan det bli fin fyring av,” kunne han sin mens han dro et fallent tre ut av krattet, ”bare det får tørke ut sesongen.”

Ifølge farfar var det mangt og meget som kunne puttes i ovnen. Stokker, greiner og kvist. Alt lyste og varmet i farfars øyne der det lå kaldt og rått på bakken og snart skulle råtne. Farfar og ovnen ga det et nytt liv. Bortsett fra de krokete røttene som så ut som troll. Dem hang han opp i garasjen til pynt.

Naturligvis fulgte farfar vel så mye med på levende trær. De ville også falle en dag, det være seg for øksa eller egen tyngde. Bare sånn kunne nye trær vokse opp, slik slekter følger slekters gang. Farfar var en skogens mann, en kar som styrte over noe større enn både han selv og trærne kunne gjøre mer effektivt på egenhånd. Han så lett hvem som tok for stor plass, hvem som burde felles og hvem som trengte hjelp til å reise seg. Uansett var vedfyring en uløselig del av kretsløpet. Bedre at det brant i ovnen enn at det råtnet ute.

Veden var farfars ressurs. Penger i banken til regnværsdager, kalde vintre og til forsvar mot høye strømregninger. Garasjen var smekkfull, og derfor grunnla han etter hvert en vedstabel ute, like sirlig stablet, og med plast og takplater som beskyttelse mot lunefullt vær. Veden måtte for all del ikke bli fuktig. Stabelen var et synlig bevis på rikdom, evnen til å gå årstidene trygt i møte.

”Se på vedlageret til Ødegården,” sa sikkert naboene, ”han vet å være føre var.”

Vi som var hans etterkommere fikk selvfølgelig ta del i formuen. Hans ved var vår ved, og med jevne mellomrom kom nye forsyninger, nøye lagt opp i en tilhenger fra Gaupen.

”Ta en titt på den stablingen,” kunne far si mens han bar kabber inn i bua hjemme, ”det er skikkelig gjort. Nesten som et kunstverk.”

Og vi fyrte. Det ble et fast ritual å tenne opp i ovnen, om morgenen og etter jobb. Ofte stod veden klar, med avispapir, flis og det hele. Bare å stikke fyrstikken borti. Men husk å justere ventilen, ellers slokner det.

Så mistet som sagt farfar denne kabben på foten. Kanskje var det en kabbe han hadde hogget selv, kanskje var det en han så stolt hadde sett barnebarnet dele med øksa. Foten ble i alle fall gul og blå, og kom seg aldri. Farfar ble sittende inne, og fikk ikke hugget noe særlig med ved etter dette.

Det var da farmor fikk blod på tann. Endelig øynet hun håp om å bli kvitt gettoen av et vedlager ute på gårdsplassen, en skogens favela som fikk naboene til å hviske og tiske. Farfar så ved overalt, og alt havnet før eller senere i stabelen.

”Sjekk den rothaugen til Ødegården,” kunne farmor høre at naboene hvisket, ”kanskje hadde det vært bedre med elektrisk fyring. Strømmen er jo uansett så billig.”

Derfor fyrte farmor med ved. Hun fyrte hardt og lenge, årringene gikk, og farfar kunne bare en vakker dag konstatere at hun hadde raket opp de siste barkebitene fra lageret som en gang var. Da bodde han på sykehjem. Med elektriske ovner og peis for kosens skyld. Og foten var fremdeles ikke god.

Han døde en høst for noen år siden, på den tiden han vanligvis ville brukt til å legge opp ved. Jeg tror han kjente seg ferdig. Vi kommer heller ikke bort fra at han var blitt en gammel mann.

Jeg har tenkt en del på hva som egentlig er meningen med livet. Noen finner den nok lettere enn andre. På en måte er disse menneskene svært heldige. De brenner så sterkt for det de gjør, det de alltid har gjort og fortsatt liker å gjøre, at de trekker alle rundt seg inn i fascinasjonen, mer eller mindre frivillig. Sånn som da far plutselig ønsket seg en praktbok om vedfyring for viderekomne til femtisjuårsdagen.

Det er vel det som kalles å komme fra et stykke hel ved.