Et skolepolitisk eventyr
Innlegg i Aftenposten Aften 8. februar:
Det var en gang en håndfull lokalpartier som hadde for lite å krangle om i skolepolitikken. – Osloskolen skal være landets beste, sa det ene. – Europas beste, sa det andre. – Verdens beste! sa et tredje. – Det er viktig at alle elevene har det bra så de raskt lærer å lese, skrive og regne, fortsatte nummer fire.– Jeg hadde det på tunga! skjøt et av de andre inn.
Andre og siste del av julekalenderen. Les resten av dette innlegget »
Etter iherdig tråling av nettstedet regjeringen.no vil jeg hver dag frem til jul presentere det beste av hva staten har å by på av råd, utvalg og tilsyn. Det skjer mye mer i offentlighetens kulisser enn vi skulle tro. Den daglige oppdateringen foregår på Facebook, men frykt ikke: hver uke vil jeg samle trådene her i bloggen. Kos dere med Norsk offentlighets julekalender 2010!
Adventshilsen fra Torgeir,
formann i styret for Norsk utvalgstilsynsråd
– Det henger ikke på greip, sier Ola.
Han skuler mot horisonten, men det er ikke trafikkbildet som trekker av diskusjonen der vi kjører mot kroa. Det er underlaget. Veien. Dekket.
– Her bor vi i verdens rikeste land, i hvert fall når vi ser bort fra en og annen velfødd sjeik nedi Østen, og så har vi ikke engang råd til skikkelige veier. Se her!
Utgangspunktet for løsrivelsen av Vestlandet var vestlendingenes funn av olje i Nordsjøen på tampen av sekstitallet. For første gang siden Svartedauden innså styresmaktene i Bergen at ikke all last som kom med skip til byen var lur å skryte av. Derfor holdt de munn til selvstendighet fra Norge var et faktum.
Man skulle kanskje tro at resten av landet var skeptiske til en ny grensetrekking, selv uten kjennskap til skattene under havbunnen. Vestlandet ble ofte brukt som motiv i turistbrosjyrer, og særlig kraftlinjene i Hardanger var et yndet symbol på nordmannens makt over naturen. Særlig deporterte sovjetere følte seg hjemme i traktene. Likevel var det tilløp til lettelse i Oslo da Helge Jordal på vegne av bystyret i Bergen fremførte kvadet om et fritt Vestland fra Stortingets talerstol. Riktignok skjønte de færreste stortingsrepresentantene hva han egentlig sa. Da som nå humret de bare høflig når brautende diplomater begynte å vase om «hver mann for sin høne». At det nå skulle bli større spillerom på statsbudsjettet som følge av betraktelig færre broer og tunneler per innbygger innså imidlertid de fleste, og de klappet i hendene. Helge Jordal klappet og lo han også.
Tekstboks - Torgeir Bryge Ødegården 