Eksperimentell norskstil fra videregående: 

(Et mørkt og tomt rom. En mann i 50-årene står i det svake lyset fra en lyspære i taket. Han er høy og tynn, og pent, men gammeldags kledd. En gutt i 16-årsalderen kommer inn.

MANN: (tar alvorlig frem en almanakk fra lomma) Navn?

GUTT: (nervøs) Torgeir Bryge Ødegården.

MANN: (lener seg fremover) Ødegård?

TORGEIR: Nei, Ødegård-en.

MANN: (bøyer seg tilbake og ser i almanakken)  Klasse?

TORGEIR: 1D.

MANN: (ser opp) Du strøk.

Les resten av dette innlegget »

Trafikklyset står i skogen
som er mennesker i byen en sommermorgen
Grønt lys

Stripe i barken, striper på marken
som er hovedpulsårer i byen en høstnatt
Rødt lys

I kvartalet flyr en ensom svale
gatelangs på ryddede stier
i regnet

Rovdyr på jakt, tuter i takt
på en skinnende refleks
i lomma

blå lys

et smil
er en parabel
en funksjon
av andre grad
med et bunnpunkt
i vårt koordinatsystem

jeg er den første aksen
du er den andre
og grafene er vi
vi krangler i skjæringspunktene
elsker i origo
og lever i koordinatene

vi krangler, elsker og lever
kjærligheten har flere kvadranter
men smilet kan bare smile i to
det kan ha én løsning eller to
eller ingen
men symmetrilinja
skjærer meg uansett

slik som du

Jeg så i dagens avis at min gamle fransklærerinne på videregående er død. Som lærer gjorde hun helt klart inntrykk som type, og siden hun egentlig skulle gå av med pensjon samtidig som vi var russ, skrev vi et slags festskrift for henne i russeavisa. Så viste det seg plutselig at hun ikke skulle pensjoneres likevel, festskriftet ble lagt i skuffen, og jeg vet faktisk ikke hvor mange år ekstra hun jobbet før hun til slutt gav seg.

Flere ganger siden har jeg vurdert å sende henne teksten i «løs vekt», rett og slett som en hyggelig gest, for nå som jeg også  har jobbet som lærer selv, vet jeg hvor trivelige slike tilbakemeldinger kan være. Nå er det altså for sent, så derfor lar jeg festskriftet bli stående som et aldri så lite minneord over en av skoleverkets trofaste sjeler:

Les resten av dette innlegget »

Noen opplevelser er så store at du aldri glemmer dem. Inntil jeg kom i puberteten var livets høydepunkter helt klart mitt første møte med vidundrene tog, skip og fly.

Den følgende sammensatte teksten skildrer i grove trekk min jomfrutur med danskebåten Christian IV fra Kristiansand.

Vi var oppe kl. 8.00. Da vi kom til båten gikk vi inn og satte oss. Da vi var igang gikk vi opp på dekk. Det første vi hørte var UUU, UUU, UUU. Da vi var tilbake i Kr. sand var det helt mørkt. Det var en spenende tur.

Det som ikke kommer frem er hvordan jeg tilbrakte en hel ettermiddag bak et steingjerde i Hirtshals og drømte om å ha mitt eget skip på Lågen. Jeg husker også at jeg ikke fikk drikke melk den morgenen på grunn av faren for sjøsyke, besøk på Nordsømuseet (nå Nordsøen Oceanarium) og at far den kvelden gjorde mannskapet oppmerksom på en mann som var for full på å ta vare på barna sine. Selv kjøpte vi mest godteri i den såkalte «tax free»-butikken. Alle kom seg nok hjem til slutt.

Med dette er også reisen gjennom de gamle O-fagsbøkene kommet til endepunktet. Det er selvfølgelig mer stoff å ta av, men i stedet for å utlevere meg selv ytterligere oppfordrer jeg heller deg som leser dette til å kikke i dine egne bøker. Kanskje får du vite en ting eller to om hva som formet deg slik du har blitt, og muligens en liten sjanse til å orientere deg på nytt.

Det var vel i bunn og grunn det orienteringsfag skulle handle om.