Utgangspunktet for løsrivelsen av Vestlandet var vestlendingenes funn av olje i Nordsjøen på tampen av sekstitallet. For første gang siden Svartedauden innså styresmaktene i Bergen at ikke all last som kom med skip til byen var lur å skryte av. Derfor holdt de munn til selvstendighet fra Norge var et faktum.
Man skulle kanskje tro at resten av landet var skeptiske til en ny grensetrekking, selv uten kjennskap til skattene under havbunnen. Vestlandet ble ofte brukt som motiv i turistbrosjyrer, og særlig kraftlinjene i Hardanger var et yndet symbol på nordmannens makt over naturen. Særlig deporterte sovjetere følte seg hjemme i traktene. Likevel var det tilløp til lettelse i Oslo da Helge Jordal på vegne av bystyret i Bergen fremførte kvadet om et fritt Vestland fra Stortingets talerstol. Riktignok skjønte de færreste stortingsrepresentantene hva han egentlig sa. Da som nå humret de bare høflig når brautende diplomater begynte å vase om «hver mann for sin høne». At det nå skulle bli større spillerom på statsbudsjettet som følge av betraktelig færre broer og tunneler per innbygger innså imidlertid de fleste, og de klappet i hendene. Helge Jordal klappet og lo han også.
Tekstboks - Torgeir Bryge Ødegården 