Livet i mediekollektivet

På bakgrunn av blogginnlegget «Mediekollektivet» ble jeg av Under Dusken oppfordret til å i årets første utgave skrive en kronikk om studentmedienes rolle:

Studentmediene i Trondheim, det vil si Under Dusken, Student-TV og Radio Revolt, utgjør til sammen en viktig stemme blant hovedmålgruppen, altså byens studerende. Kanalene er samlet i eierselskapet MediaStud AS, som i fjor vår besluttet å samlokalisere virksomheten. Målet var tettere samarbeid – særlig på annonsesiden, men også gjennom nærhet til kolleger – samt geografisk uavhengighet fra Samfundet. Hva ser ut til å være status for studentmediene i det vi går inn i jubileumsåret for kunnskapsbyen, og har ambisjonene for samlokaliseringsprosessen vært høye nok?

Fra mitt ståsted som studentleder tegner følgende bilde seg av mediekollektivet i Lucasbygget: Under Dusken fremstår som den klare storebroren i flokken, med solide reklameinntekter og et kjerneprodukt som blir plukket opp av de fleste studentene annenhver uke. Stoffutvalget er variert, men kanskje i overkant seriøst til at det kjennes naturlig å diskutere i hverdagen. Da virker de yngre søsknene mer friske og uhøytidelige i stilen. I tillegg satser Dusken tungt på nett, websiden lever i økende grad sitt liv uavhengig av papirutgaven, selv om det fortsatt er tydelig at underdusken.no er et overskuddsprosjekt i forhold til den trykte versjonen.

Radio Revolt og Student-TV kan ikke vise til et lignende antall lyttere og seere som Dusken har lesere, og sliter derfor mer med annonsesalget. Begge kanalene har måttet redusere sine tilbud, og mange kjenner sikkert til Radions imponerende forsøk på å få tilbake sin tapte 24-7-konsesjon. STV har på sin side gått fra ukentlige sendinger på lokal-TV-nettet til å bli en ren videonettavis. Innholdet på disse to kanalene må dessuten sies å være mer nisjepreget enn i Dusken. Hvis jeg skal prøve å oppsummere fokuset deres må det for Radions del bli ny musikk, noe vi ikke minst fikk høre da byens artistmiljø tok initiativ til en støttekonsert i forbindelse med konsesjonsstriden. For STV virker det som om kultur og satire ligger i brennpunktet.

Denne virkeligheten leder til en kjensgjerning som kanskje virker åpenbar, men som likevel synes å sitte langt inne hos studentmediene: Verken Dusken, Radion eller STV har alene kapasitet, ressurser og marked stort nok til å opptre i rollen som et toneangivende mediehus på linje med Adressa, NRK eller store kommersielle aktører. Det betyr imidlertid ikke at studentmediene skal la være å tilstrebe den samme profesjonaliteten eller hevde seg som en sentral formidler blant hovedmålgruppen. Men for å få til dette må de etter mitt syn samarbeide bedre.

Kan hende er det mine medievaner som er påtatt kresne, men studentmediene har aldri vært og vil antagelig aldri bli min viktigste aktualitetskilde. Når det kommer til nyheter om studentmiljøet er derimot Under Dusken på papir og nett en naturlig kanal for meg. Jeg søker sjelden eller aldri denne type informasjon på nettstedene til Radion eller STV. På den annen side kunne jeg gjerne tenkt meg grundigere artikler på underdusken.no, for ikke å snakke om lenker til lyd, video og andre relaterte vinklinger. Bildeseriene er ofte illustrerende for hendelsene de dekker, men gir meg som leser jevnlig følelsen av å ville oppleve mer.

Som UKEsjef ble jeg flere ganger kontaktet av samtlige studentmedier om samme sak, og til tross for at jeg hadde glede av å kjenne igjen stereotypene fra hver kanal (den prinsippfaste Dusken-skribenten, den avslappa plateprateren i Radion og revolverjournalisten i STV på evig jakt etter en ny Watergate) så føltes det hele unektelig litt ukoordinert. Det fremstår fånyttes å hele tiden måtte sloss med seg selv om de samme nyhetene – og reklamekronene. Samlokaliseringen er en glimrende mulighet til å la alle studentmediene nyte godt av for eksempel aktuelle personers besøk i redaksjonslokalene, og dermed til å gi publikum en bedre dekning av sakene.

Jeg har respekt for de ulike merkenavnene som MediaStud består av, og fronter på ingen måte en ytterligere sammenslåing. Men med et relativt begrenset nedslagsfelt, altså studentbyen Trondheim, går det en grense for hvor mange medieaktører som kan synge solo for annet enn halvtomme saler. En mer helhetlig utnyttelse av de menneskelige og økonomiske ressursene i Dusken, Radion og STV ville gitt mottagerne et mer dekkende produkt, og avsenderne bredere erfaring fra tiden som frivillig engasjerte i journalistikken. Det er lett å se at dette kunne styrket studentmedienes posisjon.

Jeg vil også utfordre studentmediene i å engasjere seg mer aktivt i studentmiljøet, fremfor å alltid stå uhildet og observere fra sidelinjen. Aftenposten inviterer for eksempel jevnlig til debattmøter. Kunne ikke Dusken gjort det samme i samarbeid med Samfundet eller studieinstitusjonene? Med andre ord satt utvalgte temaer på dagsorden. Radio Revolt har ved å involvere seg i klubbfestivalen Teip vist at de tar sin rolle som musikkformidler på alvor. En bredere dekning av denne , eller UKA for den saks skyld, trenger ikke være ukritisk selv om den raust erkjenner slike arrangementers betydning for kulturlivet i Trondheim. STV har sin styrke i sendinger med både lyd og bilde, og representerer således en naturlig bro mellom de to andre kanalene.

Et tettere samarbeid kan gjøre studentmediene i Trondheim til en enda tydeligere stemme!