Tale ved åpningen av Husfolkets helg på den 47. UKA i rekken

Kjære Storsal. Mitt navn er Torgeir Bryge Ødegården, og jeg er medlem.

Det er ikke gått mange dager siden jeg innså at jeg faktisk har æren av å åpne årets H-helg. Jeg kastet sporenstreks mitt første taleutkast i søpla, og vendte meg i stedet mot en mann som vet å åpne med de riktige ordene. Jeg snakker selvfølgelig om vår nye stortingspresident Olemic Thomessen, og hans tale ved åpningen av det 158. storting, 9. oktober dette år. La meg derfor begynne på nytt:

Kjære Storsal. Vi åpner i dag Husfolkets helg på den 47. UKA i rekken.

Gamle og sure pensjonister møter til festen med liten ydmykhet for andre enn seg selv, store forventninger til helgen, og naturligvis: null respekt for den tillit dagens gjengmedlemmer har vist oss gjennom denne invitasjon.

Hver nye UKE har sin egen karakter. Heldigvis gjelder ikke dette H-helg. Vi vil ha oss frabedt elektronika og rap. Nei, gi oss et band der gitaren ikke er til pynt. Eventuelt bare gi oss en øl. Jeg fikk høre betalingen skulle foregå cashless i år. Flaks at jeg hadde en bunke brevgiro liggende.

UKA er visstnok stedet der tiden opphører. Likevel kommer festivalen stadig med nye påfunn. Jeg trenger knapt påpeke denne åpenbare selvmotsigelsen. Skiftende UKEstyrer halser etter vekslende trender blant den gemene hop. Kunne vi ikke bare slått oss til ro med at Under Dusken blir misfornøyde uansett?

Men under en mer eller mindre skjult agenda ligger et fundament av felles forståelse for Studentersamfundets spilleregler, og tilslutning til de grunnleggende verdier studentfrivilligheten representerer. Det er i dette fundamentet vi på tvers av generasjoner og forskjellige ideologiske ståsteder – ja, for Under Dusken har vel aldri vært annet enn en gjeng kommunister – finner felles tilhørighet og kjærlighet til det Studentersamfund vi møysommelig har bygget opp gjennom drøye 100 år.

Men frivilligheten kan ikke tas for gitt, den må bygges og pleies. Vi lever i en tid da raske og omfattende endringer utfordrer nettopp dette. Globaliseringen…får pinadø være Isfits problem. Men informasjonsteknologien gir oss helt klart andre utfordringer enn…faxmaskinen.

Vårt ønske for studentfrivilligheten må være at den er et lavterskeltilbud der alle kan se seg selv som deltagere, selv om de egentlig ikke er det, rett og slett fordi de skriver for en såkalt uavhengig studentavis.

Samfundet består av mange ulike gjenger – UKA må være slik at H-helg har oppslutning fra alle, og at tilhørigheten til festivalen også er følelsesmessig forankret. De hundrevis av svettende mennesker her i salen illustrerer akkurat dette. Det er kun her vi kan gå kledd slik vi gjør. Ganske enkelt fordi disse daljene utenfor Samfundet er like mye verdt som myntenheten tugrik utenfor Mongolia, og dette båndet er like diskret som Siv Jensen på valgvake. Her ser vi også gleden over å tilhøre, gleden over å være en del av noe, lettelsen over å slippe unna mann, kone og/eller barn, og ikke minst: gleden over å kunne belære andre.

Vi kan ikke ubekymret se på at for mange nye studenter ikke deltar i Samfundet, at mange unge definerer seg som studerende, snarere enn som studenter, eller at enkelte svake grupper faller på siden av den beskyttelse mot endimensjonalitet og fagidioti vår forening selvsagt skal gi.

I et ressurssterkt og velfungerende Studentersamfund som vårt, kan vi lett bli selvtilfredse og blinde for egne svakheter. (Ja, særlig.) Nettopp i en endringens tid som vår er det derfor viktig å se nødvendigheten av fornyelse i arbeidsformer og tilpasning…hva fanken er det jeg står her og sier? Det Samfundet trenger er gamle ideer og løsninger fra oss bedrevitere! I min tid…var revyprogrammet rektangulært, ikke kvadratisk. Poenget er jo at det skal være litt vanskelig å regne ut arealet!

Formann! – i mange byer er kampen for studentfrivillighet et slag med uvisst utfall. I hovedstaden fylte nylig Det norske Studentersamfund 200 år. Men til tross for sin anselige alder kan ikke deres forening på noen måte måle seg med vår. De siste årene har vi også vært vitne til en svært krevende oppussing av Det akademiske kvarter i Bergen. Den tornefulle vei minner oss om behovet for at norske studenter står sammen. Der styrene for studentenes foreninger og organisasjoner fort bindes opp i den harde hverdags realiteter, kan kontakt mellom studentbyene utvikle andre rom for debatter og engasjement enn de spede forsøkene jeg plukker opp fra avisstativene på Stripa annenhver tirsdag. Vi i vårt Studentersamfund, og i Norges beste studentby, har utvilsomt erfaringer som kunne være nyttige bidrag. Tiden er kanskje inne for å finne nye former for dette samarbeidet, bedre tilpasset dagens akademiske situasjon.

I 2017 feirer vi 100-årsjubileet for UKA. Programmet vil bli tuftet på festligheter og selvforherligelse. Det er vårt mål at vi gjennom dette skal skape debatt om festivalens fremtidige hovedutfordringer og stimulere til refleksjon, engasjement…slapp av, jeg bare kødder. Vi ser ganske enkelt for oss en kjempefest. Ikke bare i jubileumsåret, men også i et lengre perspektiv.

Men før vi kommer dit skal H-helg gi oss styrke til å møte hverdagen også de neste to årene. I trygg forvissning om at samtlige festkledde gjester i denne sal vil gjøre sitt ytterste for å gjøre helgen minnerik, samler vi oss i det gamle ønsket:

Gud bevare UKEsjefen og sideloftene!