Den gode teltstemningen

Utdrag fra åpningstalen under Promenadekonserten:

Hei UKA

Endelig er dagen her. Hjertelig velkommen til Teltet!

Da jeg var yngre satte vi også opp telt i hagen. Riktignok var det ikke så stort som dette, men det var på mange måter like spennende. Å overnatte ute i hagen betød at vi brøt ut av det vante mønsteret, vi gjorde noe lekent utenom det vanlige, noe vi ikke gjorde hver dag.

Så hvorfor gjør vi ikke dette hele tiden? Kunne vi ikke kost oss på denne måten mye oftere? Gått hele veien, satt opp et telt og invitert alle vi kjenner? Jeg tror at hemmeligheten med teltturen ligger i nettopp dette å gjøre det til en begivenhet. En begivenhet som finner sted hver dag blir nemlig ikke lenger en begivenhet, men en vane. Dermed blir hemmeligheten med teltturen også hemmeligheten med UKA. Fordi UKA bare skjer annethvert år kommer det aldri til å bli en vane, det blir en høytid som alltid vil overraske, som alltid vil engasjere og som alltid vil skape den gode teltstemningen. Ja, det kan være slitsomt å gå dit, kommunens hage kan ha noen hindringer, og når vi tror vi er fremme er det alltid er svært telt som skal settes opp. Men når teltet står der, Samfundet er pyntet til fest og UKEnavnet bare er noen minutter unna, så kan vi alle være enige om at det har vært, og fortsatt kommer til å bli, en fin tur.

I løpet av det siste året har vi snakket mye om ”Morgendagen”, om studenter som blir fremtidens Norge, om spennende teknologi og troen på i morgen. Nå når den store dagen er her, er det nærliggende å se på de siste månedene med arbeid som de forventningsfulle timene før sola står opp på morgenkvisten. Det er sikkert flere enn meg som en gang har opplevd å sitte ved sjøen en stjerneklar natt og se lanterner fra båter ute på havet minne om lyspunkter som har falt ned i vannet. Da er det vanskelig å si hvor stjernehimmelen ender og horisonten begynner. Du opplever overgangen mellom den nye dagen og den gamle, en overgang  som innebærer muligheter, men også spenning knyttet til hva som vil skje i dag. Det er viktig å gripe mulighetene, men samtidig ha respekt for det du ikke vet, nemlig den kunnskapen og erfaringen du ennå ikke har tilegnet deg. Gjennom å jobbe med UKA har vi gitt oss selv muligheter og lært mye, men vi er på ingen måte utlært. Det er først når hver enkelt av oss erkjenner nettopp dette at vi sammen kan påstå at ingenting er umulig.

Nå står vi ved begynnelsen av UKA. Hvor akkurat denne UKA ender er også opp til hver enkelt, så ta vare på hverandre og grip mulighetene slik at vi sammen får tre fantastiske festivaluker. Tusen takk til alle UKEfunker, publikum i salen, aktører på scenen, tusen takk til StatoilHydro, øvrige partnere og mennesker vi har samarbeidet med. Sammen har vi gjort det umulige mulig.

Er dere klare for avspark?

Hjertelig velkommen til UKA-09!