Alene på kino

 Novelle:

Han gikk alene på kino. Ikke fordi han ønsket å være for seg selv, ta en pause fra samfunnet, puste ut og tenke gjennom livssituasjonen sin. Nei, utelukkende fordi ingen ville være med. Han var slettes ikke ensom. Han hadde tvert i mot mange venner. Kjente. Telefonlista var full av ålreite mennesker fra både nå og da, og et følge var i teorien aldri mer enn åtte sifre unna. Men nettopp idet hverdagens praksis plutselig slår inn, og minner folk på andre avtaler, krav og skolearbeid, blir åtte sifre fort et måltall for titalls millioner meter. Og det er langt. Han kunne like gjerne ha ringt til Kina.

– Jeg synes det av og til er deilig å se en film uten at noen forstyrrer, hadde venninna sagt til sitt forsvar da han hadde spurt. – Jo, av og til så, prøvde han seg, og la seg dermed på en hårfin, språklig middelvei mellom sympati og egenrådighet. Ville ikke innrømme at han hatet det, det kunne jo tolkes dit hen at han var et dyr som ikke greide seg uten flokken. En sild, dødsdømt i farlig farvann, og det måtte han for all del ikke gi inntrykk av. Da hun til tross for den gjennomtenkte formuleringen fortsatt ikke orket, ble det til at han labbet egenrådig i yret til sentrum. En ulv. Det kunne han leve som. Ingen tenker om ulven at den er stakkarslig.

Jeg orker ikke i kveld?

Den krokete damen i luka så dumt på ham. Han hadde nettopp forhørt seg om det var ledige billetter til halv åtte-forestillingen. – Bare én, hadde hun svart, og mente tydeligvis at hennes jobb var gjort i henhold til stillingsbeskrivelsen. – Ja, parerte han surt. Mest for å ta igjen for alle gangene hun hadde ridd ham i senk på kinematografenes mange aldersparagrafer og hentefrister med stor tilfredsstillelse. Firkantede damen, kunne vedde på at hun ble kåt av det – det var sikkert også derfor hun alltid satt så forkjært på stolen. Dyret i luka spilte straks med i moll. – Skal du bare ha én billett? Han gadd overhodet ikke moderere seg. – Trenger du briller? Det står ingen flere her, gjør det vel? Hun smilte ekkelt, skrev ut billetten og krevde ham for 65 kroner med den rynkete hånden sin. Han kunne latt henne i stikken, nektet å betale slik at hun ble sittende der med en overflødig billett. Kanskje ville hun til og med gremme seg over de tapte trykkeutgiftene. Men han lot det være. Ga henne i stedet en haug med småpenger og røsket til seg kvitteringen. Gir du opp har du tapt.

Orket hun virkelig ikke? Eller var det egentlig viljen det sto på?

En fransk komedie. Det var ikke en film han hadde spesielt lyst til å se for allmenndannelsens skyld. Anmelderne hadde plassert den midt på treet. Det var som regel et dårlig tegn. Anmeldere skal være kompromissløse; enten skal de hate filmen eller så må de elske den. At en film er helt grei er rett og slett ensbetydende med at det er best å forholde seg likegyldig. Filmen verken provoserer eller rører ved ditt innerste jeg. Tilfører publikum så lite at den ikke er verdt rullen den er distribuert på. Omtalen i kinoprogrammet forsterket fordommene: ”Ellevill”. ”Hylende morsom”. Når en først kjenner hverandres uttrykksform, kan folk ordlegge seg så upresist og løgnaktig de bare vil, sannheten skinner igjennom likevel: ”Passer best for seksuelt frustrerte middelaldrende i dyp midtlivskrise”.

Hun hadde jo vært på trening i dag.

Han hadde penger til en bøtte popkorn, men nøyde seg med en sitronkaramell. En klassekamerat stod i kiosken. Lurte på hva han skulle se, og han svarte for kredibilitetens skyld den tyske kunstfilmen klubben viste. Kameraten ville åpenbart ikke fremstå som noe dårligere, og gikk løs på en kjapp oppsummering av den europeiske kunstfilmtradisjonen: Wenders, Almodovar og nå nylig Zvyagintsev. Og Hamer, vi må ikke glemme vår egen Hamer: ”Eggs”, ”Salmer fra kjøkkenet” og festivalhöjdaren ”Factotum”. Sistnevnte dog med en amerikansk hovedrolleinnehaver, men ellers kompromissløs så det holder. Kameraten brant virkelig for film. Så alle filmene som gikk, leste ett filmblad for hver av månedens fire uker, og var etter eget utsagn den stolte eier av regionens største DVD-samling. Kom høyst sannsynlig til å studere filmvitenskap ved universitet, et program som ikke kunne regnes som noe annet enn glasur på hans enorme mediekunnskapskake. Be om et stykke og du får rosen med på første bit. Total tilting fra froskeperspektiv. Årstall, produsent og Oscar for beste lydeffekter. Han kunne ikke annet enn å svette av kameratens absolutte hengivenhet til det levende bilde. Gjorde opp med en lapp og unnskyldte seg unna formidlingstrangen med en påstått interesse for kinoreklame.

Men kino hadde da aldri vært en kondisjonsidrett? Det er viktig å kunne slappe av sammen.

Akkurat som han hadde trodd under billettkjøpet, var det ikke publikumstilstrømningen som var stor, men derimot salen som var liten. Et velkjent triks. I hvert fall i artistmiljøet. Selg ut et beskjedent lokale før du satser på å fylle stadionmatta. Sikkert damen i luka sin idé for å pine flest mulig med den flaue humoren. Ganske riktig var det også foreldregenerasjonen som var sterkest representert. Og parene. Alle syntes å ha en venn som med tiden hadde blitt noe betydelig mer. ”Noe” var strengt tatt en unødvendig abstrahering. Ingen ordentlige venner går rundt og har sex. Han fant setet sitt. Bakerst til venstre.

Hun måtte være sliten i hodet.

Samspillet mellom den franske komedien og de kriserammede mottagerne utviklet seg til å bli presis den sjenerende seansen han hadde spådd. Godt gifte husmødre lo rått av underbuksehumoren og gemalene fyrte ivrig opp under grillen. Gjaldt vel å holde flammen ved like til de lå bak lukkede dører.

Men vent; satt det ikke en lyshåret jente på første rad?

Hun spionerte vel ikke på ham, sjekket om han var selvstendig nok? Gå aldri i union med folk som ikke greier seg på egenhånd. Det resulterer bare i snørr og tårer og bortkastet sympati. Livet er for kort til å ha tidkrevende medfølelse for sutrepaver. Han var aldeles ingen sutrepave. Han var en ulv. En ensom en til og med. Hvordan skulle det tatt seg ut om Norge fortsatt var en klamp om foten til Sverige? Riktignok holdt söta storebror en noe avmålt hundreårsmarkering, vi fant jo tross alt olje i Nordsjøen og kuppet vinter-OL, men det er lite sammenlignet med hva Sverige måtte ha gitt opp på veien: nøytraliteten under krigen (ikke på vilkår hadde motstandshissige jøssinger lagt ned våpnene for en rik dynamitt-Svensson), IKEA (de samme jøssingene hadde heller aldri tillatt en tidligere nazist i sjefsstolen), og sist, men ikke minst Björn Borg (jøssinger ville aldri byttet ut den rød toppluen med pannebånd).

Nei, det kunne ikke være henne.

Men hun lignet unektelig?

Og hun var ikke alene: en kraftig, hårete overarm lå rundt henne. Hadde hun tatt med seg en annen kandidat for å vurdere ham, sette potensielle halvparter direkte opp mot hverandre? I så fall hadde han et gedigent handikap på bakerste rad. Forventet hun kanskje at han skulle kjempe seg gjennom hele tilskuermassen for å nå henne, demonstrere hva han var laget av? Umulig. Før han hadde kommet halvveis ville vakten, eller en og annen handlingens ektemann ha lagt ham i bakken. Det var i sannhet ingenting han kunne gjøre. Ikke fra den plassen damen i luken hadde solgt ham.

Pokker ta damen i luken.

Spilte det nå egentlig noen rolle lenger? Blir du fersket alene på kino har du tapt uansett.

Hvilke menn gjør vel det? Singelkino er for jenter og sild. Ingenting er morsomt alene på kino. Bare avmålt festlig. Ingenting er spennende heller. Bare forutsigbart etter Hollywood-dramaturgien. Det finnes kun én eneste grunn til å gå alene på kino: for å synes synd på seg selv. Og se haien i hvitøyet.

Når filmen er slutt går han bort til henne og han med den hårete overarmen. Hun står med ryggen til. Overarmen smiler og stryker henne over håret. De kysser. Han roper navnet hennes. Hun snur seg. Men det er volumet og ikke navnet som frembringer reaksjonen. Det viser seg å være en helt ukjent jente. Han beklager overfor dem begge og labber hjem. På veien tar han igjen damen i luken der hun forbanner den vonde ryggen sin, og går elegant rundt.

I morgen skal jeg snakke med henne, tenker han.

I morgen også.