Fjesboka: Miss Anaid har sendt deg en venneforespørsel

Novelle:

Miss Anaid har sendt deg en venneforespørsel

Dersom du kjenner Miss, klikk Bekreft

–       Skal du virkelig gå ut i det der?

Amanda vurderte Diana med et kritisk blikk. Hun kunne med fordel ha tatt sin egen figur i nærere øyesyn også, for det var tydelig at ingen av dem skulle på ball denne dagen. Diana var imidlertid den eneste av dem som hadde tenkt seg ut blant folk.

–       Ja, ingen som bryr seg om sånt på en søndags ettermiddag, vel.

Venninnen sukket oppgitt.

–       Det er jo nettopp da alle har tid til å se på hverandre. Damer i pels, herrer med hatt, kjærestepar på tur, you name it. Alle går seg en tur bare for å gjøre det.

Amanda hadde antagelig vært hjemmeværende litt for lenge. Diana dro på seg støvlene.

–       Det tar jeg med knusende ro. Har ikke noe å bevise i dag. Takk for at jeg fikk bo her. Hils gullungen.

Det siste Diana så til venninnen var da hun vinket farvel til henne nede fra gaten. Snøen lå skitten på fortauene og kulda bet, men Diana syntes likevel mer synd på alenemoren i vinduet enn seg selv.

I det store veikrysset ble hun usikker på hva som egentlig var den raskeste veien til stasjonen. Fredagskvelden hadde Amanda møtt henne på perrongen, og de hadde tatt både buss og banen før de var fremme. Hele veien hadde de skravlet om løst og fast, så Diana hadde ikke lagt merke til hvilken retning det til enhver tid bar. Hun burde absolutt ha lagt en plan før hun dro. Det var alltids en mulighet å gå tilbake til Amandas leilighet, men det ville virke ganske hjelpeløst.

Etter et par-tre bytter kom hun seg endelig til sentrum. Billettautomaten lyste “Ikke godkjent”. Diana forsøkte igjen, men kortet ble avvist nok en gang. En henvendelse i luka hjalp heller ikke, selv etter å ha stått pent i kø. Kundebehandleren så dumt på PC’en sin, deretter på henne.

–       Sikker på at du har dekning på kortet?

–       Ja.

Hun lot som om hun syntes det hele var svært merkelig, men innså hun burde ha overført penger mellom konti for lenge siden. Gårsdagens middag var antagelig de siste midlene hun hadde. Ikke hadde hun noe særlig med kontanter igjen heller.

Fanken.

Diana dro frem telefonen, og vred hjernen etter folk hun kunne ringe. Amanda var en kandidat, men om det var flaut å gå tilbake for å sjekke bussrutene, var det i hvert fall teit å spørre om et lite lån.

Mens hun satt slik og bladde gjennom telefonlista, kunne ikke Diana unngå å legge merke til den mørkhudede damen som spradet forbi. I skinnjakke med pelskrage og leopardmønstret sjal var hun litt av et syn.

Var hun kanskje også løsningen på problemet?

Diana reiste seg, og fulgte etter på diskret avstand. Hakk i hel var det enda mer fascinerende å følge damens bevegelser. De dansende armene, vuggingen, og den tilsynelatende tilfeldige interessen for alt som fantes i nærheten.

–       You want to buy something?

En tettpakket skikkelse stoppet Diana i trappen utenfor. Hun takket bestemt nei, og satte opp farten for å ikke miste damen av syne. De passerte tigerstatuen, hvor noen barn hadde stor glede av å skli ned forlengelsen av halen i snø. På et gatehjørne noen kvartaler unna stoppet damen for å skravle med noen venninner. Ikke lenge etterpå gled en bil inn i gaten.

Først virket det som om damene ikke brydde seg om kjøretøyet, men så gikk damen bort og lente seg mot ruta. Fra der Diana stod kunne samtalen ha handlet om hva som helst, inntil damen vinket farvel til de andre jentene, og satte seg inn i bilen som kjørte av sted. Selv om de passerte to meter unna det ikke råd å få øye på hva slags menneske som holdt i rattet. Han hadde vel ikke lyst til å vise det heller.

Oppe i gaten tente venninnene hver sin sigarett, og lo tidvis rått av hverandre. Diana holdt seg på hjørnet. Som fremmed ville hun trolig vekke stor skepsis hvis hun gikk bort til gjengangerne. De virket i hvert fall rutinerte. Kanskje var hun heller ikke velkommen på deres område.

–       Unnskyld?

Forespørselen fikk henne til å skvette til. Hun snudde seg, og så inn i kupeen på en stilig bil. Den måtte ha smøget seg inntil henne mens hun sto i egne tanker. Gjennom det åpne vinduet så hun en ung mann, lys i håret og dresskledd.

–       Gått deg vill, eller?

Mannen så nesten litt brydd ut da han spurte, men hentet seg fort inn igjen.

–       Vil du sitte på kanskje?

Diana ble plutselig veldig i tvil. Innerst inne visste hun at mannen trolig var som alle andre, som visste hva han var ute etter, men det uskyldige utseendet fikk henne i det lengste til å håpe at hun tok feil.

–       Sikker på at vi skal samme vei?

–       Tror nok det, ja. Hvor mye skal du ha?

Måten hun ordla seg på virket tydeligvis pirrende på mannen. Hun burde selvfølgelig bedt ham om finne seg ei ordentlig dame, men det var ikke godt å si hvordan han ville reagere. Ikke kunne hun forvente hjelp fra folk i nærheten heller, og tross alt var det et behov som hadde ført henne hit.

Samt et visst prosjekt.

Diana nevnte et beløp som hun fant rimelig ut i fra sitt eget område, og om mannen syntes det var overraskende høyt eller lavt skjulte, så han det godt. Han ba henne sette seg inn, og de vekslet ikke et ord før de var ute på motorveien.

–       Hvor skal vi?

Mannen holdt ansiktet som forstenet.

–       Ikke langt. Låner en leilighet her ute.

Snart kjørte de inn i en underjordisk garasje. Diana kunne ikke plassere bygningen på kartet, men kjøretiden tatt i betraktning kunne den ikke ligge så langt fra fjorden. Heisen tok dem opp i femte etasje. På døren til leiligheten stod kun et firmanavn. Et skjulested fritt for nysgjerrige naboer.

–       Vil du ha noe å drikke?

Han tok jakken hennes, og hang den i skapet. Diana ymtet frempå at det kunne smakt med et glass vin, og han skjenket fra en flaske han hadde stående. For øvrig ble det ikke sagt så mye.

Etter hvert tok hun noen små skritt rundt på parketten. Rommet var innredet med tanke på å tilfredsstille et bredt utvalg leieboere. En privat suite til firmaets disposisjon. Moderne møbler og klisjeer på veggene. Fjord og fjell.

Brått grep han henne om midjen og kysset henne hardt. Hun anstrengte seg for ikke å klynke, og lot seg føre inn på soverommet, der hun etter beste evne prøvde å innbille seg at mannen var en hyggelig fyr. De hadde funnet tonen på dansegulvet og nå endte kvelden som den ofte gjør. Hadde det ikke vært for hva hun visste han var, så virket ikke drømmen så usannsynlig.

–       Går du alltid rundt i joggebukser?

Joggebuksene! Dem hadde hun helt glemt. Hun skulle jo liksom ikke bli sett i dag. Nå lå hun i firmaets seng, og så inn de skeptiske øynene til den velkledde mannen.

Han lo.

–       Var for så vidt derfor jeg plukket deg ut. Du virket så avslappet. Dessuten er det umulig å vite hva slags sykdommer disse negrene tar med seg inn i landet.

Han sluttet visst aldri å rive ned bildet av seg, og hun spilte med så godt hun kunne til akten var over. Han fikk det han hadde betalt for. Det han fortjente fikk vente en stund til.

Mannen veltet over på siden. Hun vurderte å forlate åstedet, men rakk ikke å reagere før han subbet ut på badet. Diana listet seg etter for å ferdigstille arbeidet. I tillegg tok hun seg en ekstra runde i stua for å virkelig fange inn øyeblikket. Utsikten, møblene, bildene – samt to halvtomme vinglass. Aller helst skulle hun fått med seg soverommet også, haugen med klær, personlige eiendeler, men hun tok ikke sjansen på at han ble værende på badet stort lenger.

Riktig tenkt.

–       Stor pågang, eller?

Hun stod med telefonen inntil øret. Klemte den hardt mot hodet og takket Gud for at han misforsto.

–       Det gjaldt noe annet.

–       Vi er vel uansett ferdige her. Finner du veien ut selv?

Hjertet banket, men håpet var inne med god margin. Hun så ned i gulvet mens hun gikk mot døren. Håret fikk plutselig hodet til å rykke kraftig til, hun gispet, og stemmen hans hveste på kloss hold.

–       Jeg hadde satt pris om du ikke brukte leiligheten som noen jævla telefonkiosk. Ta de billige samtalene dine et annet sted!

Hånden slapp taket og dyttet henne bort. Hun holdt på å falle, men brukte alle sine krefter på å la være. Umulig å si hvilke følelser det ville vekke i ham om hun krabbet på alle fire.

Med jakka i hånda vred hun håndtaket rundt som om det skulle gi like mye motstand som et bankhvelv. Hun var en utbryter, og den kalde lufta i gangen gjorde det ti ganger lettere å puste. Over henne smalt leilighetsdøra hardt igjen. Gisseltakeren hadde forskanset seg. Nå gjaldt det å komme seg unna før han skiftet mening. Ved postkassene snublet hun i sine egne støvler, og landet på magen over den våte dørmatta

–       Går det bra med deg?

En eldre dame hjalp henne opp. Så fantes det noen sånne i blokka likevel. Damen var i ferd med å bære inn sparken sin, og stirret forundret på Diana.

–       Ja, det går fint.

–       Sikker på at du har nok klær på deg? Det er ganske kaldt ute.

Faens joggebukse. Antrekket hennes skulle jo passe hele dagen, holde henne unna slike anledninger, men alle disse anledningene søkte visst henne. Diana takket for omtanken, og løp mot det hun håpet var stasjonen.

På toget bestemte hun seg for å slå tilbake samme kveld. Det var på tide å realisere alt hun hadde jobbet mot, helt siden hun fant ut hva Amanda faktisk holdt på med. Hvordan hun tjente så godt på strøjobbene sine. Hvorfor hun sjelden ble med ut i helgene – selv når Diana tilbød seg og skaffe barnevakt.

Det var nede i gatene ved havna hun hadde avslørt Amandas hemmelighet. På vei hjem fra byen hadde Diana oppdaget en sped skikkelse gi noe hun først trodde var en veibeskrivelse. Så kom hun på hvilket strøk de befant seg i, snarveien gikk gjennom et litt tvilsomt område, og Diana forstod det antagelig var mer enn veien sjåføren var sugen på.

Stakkars jente.

Men skikkelsen var på ingen måte en anonym skjebne. Et kaldt gufs gikk nedover Dianas rygg straks hun dro kjensel på jenta som satte seg inn i bilen. Det var for sent å gripe inn, men den natten lå hun lenge våken og tenkte.

Ei uke senere skulle hun igjen sitte barnevakt for Amanda.

–       Hva har du gjort på de siste dagene da?

Diana ante ikke hva slags svar hun håpet å få.

–       Ikke noe spesielt.

–       Og hva skjer i kveld?

–       Jobb.

Forøvrig gikk det etter sigende bra med Amanda, forholdene tatt i betraktning. Regningene kom, og det gikk ikke lenger an å dele dem på to. Lange vakter gav henne heldigvis litt ekstra å rutte med. Til dyre klær og sånt.

Dianas tog rullet inn på endestasjonen. Vel hjemme tok hun seg en dusj, og satte seg ned foran PC’en. Det var lenge siden hun hadde bestemte seg for å ofre seg for saken. Det enkleste hadde sikkert vært og tatt bilder av handelen med de lokale jentene, men Diana var ingen profesjonell spaner, og ville ikke gamble med andres sikkerhet. Hun måtte selv komme tett på, aller helst helt inn til kjernen av problemet. Til mennene som satt i bilene, lånte firmaets leiligheter og ellers lot som ingenting. De som ikke slet med å punge ut for livets opphold, og som ikke hadde noen skrupler med å la andre betale.

Nyhetsstrømmen på den sosiale nettjenesten gled forbi. Diana logget seg ut, og klikket på en knapp hun ikke hadde brukt siden hun registrerte seg for første gang. Hun kalte seg Miss og ble usikker på fortsettelsen. Så skrev hun sitt eget navn baklengs, akkurat slik hun hadde snudd sitt eget liv på hodet for å sette visse personer på plass. Miss Anaid.Filmer og bilder fra telefonen ble lastet opp og sirlig organisert i frekke albumer. Fra Sund hotell i august, i BMW’en langs fylkesveien samme år, flere møteplasser og skjulesteder fulgte, og sist, men ikke minst, kom firmaleiligheten i nabokommunen. Mobilbildene fortalte alle historiene. Nakne, sovende menn i stabilt sideleie. Vellykkede svin som stod og konsentrerte seg om å treffe skåla. Ansiktet var ikke alltid mulig å se, men klær og førerkort levnet ingen tvil. De fleste ville nok uansett kjenne igjen kollegaen sin straks de skjønte at leiligheten i femte etasje ikke bare ble brukt til fest.

Hvilket event skulle hun invitere til først – Det hete hotellet, Baluba i bilen eller Langflat i leiligheten?

Nei. Det ble på ingen måte virkningsfullt nok.

Hun måtte naturligvis prøve å bli venn med disse eklingene, helst også med slekt og venner av dem igjen. Så kunne hun alltids be pent om 100 000 kroner i bytte mot kompromitterende bilder.

Mon tro hvor fort de skjønte sammenhengen.

Venneforespørsel sendt.