Novelle fra Fjesboka:


Ivo Rasmussen blir så inni granskauen forbanna!

Liker – Kommenter – for altfor lenge siden

Yngve Larsen liker dette.

—

Restauranten så allerede full ut. Ivo stilte seg opp ved den lille trappa utenfor. Han kikket på klokka. Den var fem på. Yngve var ikke for sen – ennå.

For tjue år siden hadde dette denne delen av byen vært et fresende industriområde. Nå var det bare mursteinsbygningene og defekte maskindeler som stod igjen fra den tiden. Alt annet var kaffekopper og blåbærmuffins. En ny næring hadde tatt over. Det var slik det gikk med alle.

Forbanna svensker.

Ivo hadde lest en anbefaling av stedet i avisen. Det vil si, det var en anmeldelse som endte i en anbefaling. Han likte anmeldelser, men pleide å unngå ingressen i fall den avslørte konklusjonen for tidlig. Så koste han seg med artikkelen til han skjønte hvor det bar. Gikk det mot full slakt leste han gjerne artikkelen to ganger. Nøye.

Før kom journalistene raskere til poenget. Nå til dags kunne han komme til å lese halve saken før det var klart hvor skribenten egentlig ville. Det gav selvfølgelig mindre plass til kritikken når den først var berettiget. Slik hadde samfunnet blitt. Konstruktiv kritikk kalte de det visst. Konsekvensene av dårlig forberedelse var ikke lenger så store.

Reservasjonen ble gjort for et par uker siden.

–       Umami restaurant, vær så god.

–       Ja, mitt navn er Ivo Rasmussen. Jeg skulle gjerne ha bestilt et bord til to på fredag.

–       Det er nesten fullt her, men jeg skal klare å presse dere inn.

Jævla servitør. Ivo hadde vel ingen interesse av å vite fyllingsgraden i lokalet. Enten var det bord ledig, eller så var det fullt. Ferdig med det.

–       Flott å høre. Da gleder vi oss til fredag. Takk skal du ha.

–       Hvilket navn skal jeg sette det på?

Hørte de overhodet ikke etter?

–       Døving. Ivo Døving.

To over hel. Yngve var sen som vanlig. Han hadde sikkert glemt tiden, og gått hjemmefra da Ivo ankom restauranten. Typisk at de som bor nærmest kommer til slutt. Kollegaen hadde aldri klart å vurdere tiden riktig. Som langveisfarende beregnet han for mye, som kortreiste for lite. Mon tro det fantes en idealtid som stemte overens med avstanden, med andre ord et bosted akkurat passe langt unna. Det ville vært gull verdt i et eiendomsprospekt.

–       Beklager at jeg er sen.

Yngve stanset andpusten foran ham. Klokka var ti over. Han hadde i det minste skamvett nok til å ta beina skikkelig fatt. Det var nok av dem som beklaget seg uten tegn til anstrengelse. Hvis de var lei seg for å ha kastet bort andres tid, hvorfor gikk de ikke fortere? Det var så mye som ikke hang på greip i det moderne samfunnet.

Ivo fortalte Yngve at det var godt å se ham. Innenfor døren hang de fra seg yttertøyet, og dannet en liten kø foran skiltet som instruerte dem i å vente på betjeningen. Det tok ikke lang tid før en servitør svinset bort til dem, og spurte om de hadde en reservasjon.

Ivo nikket.

–       Hvilket navn står det på?

–       Ras…Døving. Ivo Døving.

–       Stemmer. Bare et øyeblikk.

Yngve så spørrende på ham.

–       Døving – hvem er det?

–       Jeg skal ikke påstå det er en lang historie, for det er det ikke. Men den er heller ikke spesielt interessant.

Den gamle vennen smilte.

–       Skjønner. De bet seg ikke merke i navnet ditt, hva?

–       Som sagt går jeg i kveld under navnet Døving.

Det runde bordet var plassert innerst i lokalet. Det var tydelig de fylte på fra vinduene og inn, for i det de satte seg så det ikke ut til å være flere muligheter igjen. Restauranten var faktisk stappfull. Ett poeng til telefonvakten for det.

–       Kan jeg by på noe å drikke?

Servitøren hadde fisket opp notatblokka fra forkleet sitt, og plasserte blyantstumpen på papiret. For så vidt en elegant måte å si at her forventet de forhastede valg.

Kuk.

Ivo grep tak i bordkantene, og førte hendene langs siden.

–       Tror ikke vi får plass til så mye her, men gi meg en liten øl da.

Kelneren lo anstrengt.

–       Null fire?

–       Sikter du til kaliber? Hvis det er det sterkeste du har så.

–       Jeg mener null komma fire liter.

–       Greit nok.

Yngve bestilte det samme, men unngikk verbale krumspring, selv om han syntes å more seg over Ivos kverulering.

–       Stakkar. Du kunne i det minste gitt ham en sjanse. Nå er vi offisielt de vanskelige kundene.

–       Servering er ikke hobbyen hans, er det vel? Da får han pinadø meg levere varene. Så vidt jeg kan se var det ingen rød L på forkleet.

–       Jeg sier bare at det aldri er godt å vite hvem som tar utfordringen på strak arm, og hvem som har en dårlig dag.

–       Er han profesjonell fikser han dette uansett.

–       Hvis du insisterer…

–       Det gjør jeg.

Flaskene kom på bordet, og for å vise at han brydde seg om hva kameraten sa, tok Ivo det store skritt å takke for servicen. Servitøren virket som han hadde forberedt seg på en betraktelig mer utspekulert kommentar, for han så nesten litt skuffet ut der han stod med det tomme brettet. En vinn-vinn-situasjon med andre ord. Det var nesten for galt. Ivo klarte ikke å dy seg.

–       Var det noe mer?

Kelneren rykket til og stirret et øyeblikk rart på den merkelige gjesten, før han på ny hentet frem blokka.

–       Øh…vil dere bestille mat kanskje?

Ivo vendte seg mot kameraten.

–       Vil vi bestille mat, Yngve? Virker som om det er vårt trekk her.

Yngve så raskt ned i menyen igjen, og valgte pasta med sjømat. Ivo tenkte å gå for en tagliatelle med kjøtt fra landjorda, men var ikke helt ferdig med servitøren.

–       Hva er det som er godt her da?

Knockout. Han visste det var et teit spørsmål. Derfor stilte han det. Folk tok altfor mye for gitt. Det var artig å se hvordan de reagerte når de fikk uventede spørsmål.

–       Jeg kan absolutt anbefale fisken i kveld.

–       Den går snart ut på dato med andre ord?

–       Nei, vi fikk inn svært gode råvarer i morges.

–       Jeg går for denne.

Ivo pekte på pastaretten og hevet glasset til en skål mens kelneren samlet sammen menyene. Yngve løftet sitt eget glass, men unngikk fysisk kontakt.

Skål.

Det smakte virkelig med kaldt øl. Ivo lurte på hvordan det gikk med Yngve i jobben. Han hadde flere ganger fått vite hva kameratens stilling egentlig gikk ut på, men forstod det aldri godt nok til å huske det fra gang til gang.

–       Ikke så verst. Det er tøffe tider i bransjen, det har du kanskje fått med deg, men jeg er jo ansatt i nettavdelingen, som er i vekst. Sliter litt etter at disse nettbygreiene dabbet av, men det dukker stadig opp nye måter å tjene penger på.

–       Hva er det du jobber med igjen? Du vet jeg sliter med å følge med på de greiene der.

–       VG-nett. Diskusjonsforum, blogging og sånne ting.

–       Men si meg: Når ble det lesernes oppgave å skrive for journalistene?

–       Nå må du også begynne å forstå dette, Ivo. Det er ikke leserne som skriver. De kommenterer og diskuterer artiklene seg i mellom. Rett og slett en digital utgave av pauserommet.

Pauserommet du liksom.

Ivo hadde lenge prøvd å forstå de nye mediene, men hver gang Yngve trakk parallellen til pauserommet var det noe i ham som nektet å være med på sammenligningen. Det var ganske enkelt umulig å se så mye som en brøkdel av pauserommets kvaliteter bli overført til Internett. I så fall ville det være en sosial fallitterklæring.

Eksempelet ble dessuten ekstra sårt når det var Yngve, av alle, som dro det. De to hadde møttes på pauserommet. Øverst i trappen fra verkstedet lå det, og minnet om en plass i skyene. Lyset fra vinduene gav alltid den ekstra motivasjonen som trengtes da klokka krøp sakte mot elleve. De visste at der oppe stod Moccamasteren og surklet, og da tiden endelig var inne gikk de i samlet flokk opp, og stengte støyen og slitet bak seg. Av med hansker og hjelmer. På pauserommet var det ingenting som truet.

Første dag på jobb gikk ikke Ivo til lunsj før nærmere halv tolv. Han ville på ingen måte fremstå som en unnasluntrer, og hadde sågar møtt opp ved verkstedporten en halv time tidligere enn nødvendig. Arbeidsoppgavene hans lå på den tiden utenfor verkstedhallen, og han hadde derfor ikke sett kollegene gå til matpausen tjue minutter tidligere.

Stillheten i hallen fikk lyden av verneskoene til å ljome i trappa. Ved døra stoppet han til lyden hadde lagt seg, før han vred håndtaket forsiktig om. Møtet med pauserommet ble en åpenbaring . Varmen fra radiatoren, den lystige samtalen og lukten av kaffe. Hadde det ikke vært for krystallklare instruksjoner om å «se å få lukket igjen den døra og det litt kvikt» kunne han ha stått der som forhekset i fem minutter minst.

Skytteltrafikken rundt kaffetrakteren gav nesten inntrykk av at mer ble gjort her oppe enn nede på gulvet. Alle satt de der med hver sin kaffekopp og matpakke, Jensen, Ødegård og Vik, og praten gikk i ett.

–       Hei, Rasmussen! Glemte du tida i dag? Bør få i deg maten litt kjapt nå. Arbeidet begynner om ti.

Karene lo. Det var åpenbart ikke vanlig å komme sent til lunsj, ei heller sent tilbake på jobb. Ivo klemte på matpakka han bar i hendene, og vurderte muligheten for å skaffe seg kaffe. Den ene kolben i dobbelttrakteren var snart tom, og påfyllkøen foran den andre levnet lite håp om rester når det ble hans tur. Han speidet derfor etter et sted å sitte.

Borti kroken hadde flere av karene reist seg og gått, og da han satte seg ned var det bare ham og en fyr gjemt bak dagens VG igjen. Forsiden skrek at Arne Treholt var arrestert. Mannen bak avisen var for lengst ferdig med både mat og kaffe. Bare smulene lå igjen i det åpne papiret.

–       Står det noe i avisen i dag eller?

Et latterlig spørsmål. Ivo tok seg i det. Men noe måtte han jo gjøre for å legge til rette for en slags samtale. Mannen senket avisen og så oppgitt på ham.

–       Jeg ser ikke bort ifra at du helst leser tysk eller fransk eller noe annet du lærte på skolen, men om du sikter til nyheter på norsk er vel svaret ganske åpenbart, er det ikke?

–       Jo…for så vidt.

Kollegaen gjemte seg igjen bak avisen, men brette den snart sammen.

–       Beklager. Det var kanskje litt uhøflig. Men når en av disse hvitsnippene i departementet viser seg å være en jævla spion må det vel være lov å bli irritert. Yngve Larsen heter jeg.

Ivo godtok unnskyldningen. Selv om han ikke kjente videre til spionsaken måtte jo denne Treholt være en kødd, så sikker i sin sak som Yngve virket.

I en annen tid hørte han også kameratens stemme, over bordet på en restaurant.

–       Er alt bra med deg eller? Du virker så fjern.

Ivo innså at han hadde sittet og stirret intenst bort på trappen til andre etasje. Folk gikk opp og folk kom ned, men ingen tok pause.

–       Hæ? Neida, jeg begynte bare å tenke på om jeg hadde husket å levere noen greier.

–       Hadde du det da?

–       Ja, jeg tror det. Det var et skjema. Til etaten.

Ivo visste godt at etaten, i det minste slik han kjente den, ikke fantes lenger. Nå var alle tjenestene samlet, og med det hadde han heller ingen unnskyldning for å spasere en tur i byen om formiddagene.

Yngve hadde også begynt å kikke seg nysgjerrig rundt.

–       Husker du når det virkelig kokte i disse bygningene?

Yngve var en ekte venn. Ikke mange ville turt å hinte til gamle dager når Ivo først var inne på et av de såre temaene. Men Yngve visste at det nettopp var minner fra glansdagene som fikk Ivo i godt humør igjen. Lyden av maskiner, lukta av friksjon og synet av velsmurte bevegelser som løftet tunge ting opp og frem.

Ivo husket koken så inderlig godt.

–       Ja, det er sannelig blitt annerledes her nede.

Hver dag møttes de til lunsj. De holdt seg borte i kroken. Med kaffe, matpakke og VG nøt de hvert minutt av pausen, og trengte ikke mer.

Som regel begynte de med forsiden. Yngve la den i fanget og så over salgsargumentene desken hadde trukket frem i dag.

Veldedighetskonsert for Afrika

Bare et påskudd for rike artister til å kjøpe seg god samvittighet.

Atomulykke i Tsjernobyl

De sovjetiske myndighetene hadde faen ikke forstand nok til å melde fra til nabolandene engang.

Her kommer jappene

Nyrike drittunger som hadde mer behov for å vise seg frem enn å skape ekte verdier.

Slik satt de og kommenterte stort og smått av det som hendte i verden rundt dem. Yngve leste artiklene og delte sin mening. Ivo stilte seg bak. Av og til ymtet han frempå med en og annen personlig ytring, men trakk den raskt tilbake om Yngve virket skeptisk. Ingen vits i å krangle med klubblederen.

Så kom plutselig den makroøkonomiske virkeligheten til verkstedet. Konkurransen med lavkostlandene var blitt for tøff, og bedriften skulle legges ned. Rått parti. I den siste lunsjen helte Yngve kaffen i potteplanten og slang hjelmen på hodet slik ungdommen tok på seg skyggeluer.

–       Fordømte kapitalsvin. Null respekt for dem som yter for at andre skal nyte.

Dette ble de siste ordene over pauserommets minne, og dagens VG havnet i søpla.

Umiddelbart skulle en kanskje tro det var Ivo som gikk den lyseste fremtiden i møte. Yngve var den hardbarka fagforeningsmannen som de færreste turte å legge seg ut med. Ivo, derimot, hadde færre år på baken og antatt større omstillingsevne. Men Yngve hadde meningers mot, han skrev flammende leserinnlegg om tingenes tilstand, og fikk fort en sjanse i mediebransjen. Fagforeningene der i gården stod ikke tilbake for industriens, og i tillegg kunne han tjene penger på synsingen sin. Ivo slet fortsatt med en gammel skade i hånda, som etter hvert gjorde seg gjeldende oppover armen og hindret den videre verkstedkarrieren. Kontorarbeid lå definitivt ikke for ham.

–       Jeg vet faktisk ikke helt hvem jeg er lenger.

Yngve sukket.

–       Du er litt deppa, er du ikke?

–       Det er ikke det at jeg skjemmes over trygden. Støtten er vel fortjent. Men den skiller meg på ingen måte ut fra alle de andre som ringer inn. Hele tiden blir jeg minnet om at jeg bare er et nummer i systemet.

–       Mange føler det på samme måte. Men du har virkelig gjort en innsats, så jeg ville ikke tatt det så tungt.

Ivo merket det var tid for et toalettbesøk. Det var ikke godt å si hvor doene var plassert i dette lokalet, så han tok turen innom baren for å spørre.

Der stod kelneren og pratet med en kollega.

–       Jeg er så jævlig lei disse taperne som på død og liv må vri og vende på alt. Har de ikke noe bedre å gjøre?

–       Kjip gjest du har fått?

–       Ja, to gamliser inne i hjørnet. Sikkert arbeidsledige begge to. Normale folk holder da ikke på sånn.

Det var ikke lenger aktuelt å spørre om veien, så Ivo lette til han fant frem til den riktige døren. Da han kom tilbake til bordet stod maten klar. Yngve hadde alt begynt å spise.

–       Skulle hilse fra servitøren. Han håpet det smakte.

Etter måltidet tok de seg en rusletur nede på kaia, og skiltes ved fergeleiet med avtale om å møtes neste måned. Ivo foreslo et annet sted.

Hjemme i leiligheten satte han seg ned foran PC’en. For alle som hadde kjøpt ny datamaskin de siste ti årene var det monotone pipet under oppstarten et sikkert tegn på utdatert teknologi. For Ivo var det en trygghet om at maskinen virket som den skulle. Nettleseren advarte igjen mot sikkerhetshull på grunn av manglende oppdateringer, og Ivo skrev det samme ordet i feltet for både brukernavn og passord til e-postkontoen sin.

Som vanlig lå det et lass med elektroniske brev fra utlandet og skrek etter oppmerksomhet i innboksen. Riktignok satte Ivo pris på kvinner så vel som lotto, men det fikk da være grenser.

Det eneste av interesse var en melding fra Yngve.

Hei Ivo!

Takk for i kveld. Jeg forstod at du kanskje kjedet deg litt hjemme. Hvorfor ikke prøve deg som nettdebattant?

Under teksten hadde Yngve limt inn en sånn blå setning som det gikk an å trykke på. Ivo klikket for sikkerhets skyld to ganger.

Et nytt vindu spratt opp. Elkem solgt til Kina. Bildet viste et håndtrykk mellom vestlige og asiatiske forretningsmenn. Selve smelteverket fikk ingen blitslys rettet mot seg. Slik var det. Hersens pirajaer. Ivo kjente han ble mektig provosert. I jungelen av glorete annonser var det imidlertid vanskelig å finne noe kommentarfelt. I stedet kokte han seg kaffe og bannet over at kjøleskapet var tomt for melk.

På butikken var det jenta med ring i nesa som satt i kassa, og slik hadde hun nok sittet en stund. Det var nesten komisk å se henne starte opp varebåndet bare for en liter helmelk. Jenta stoppet ikke maskineriet før kartongen gled inn i hendene hennes, og skjøv den så anstrengt forbi strekkodeleseren. Lyden minte om en PC.

–       Kvittering?

–       Nei, den får jeg vel ikke noe igjen på uansett.

–       Pose?

–       Neeei, skal vi se…tre kanskje? Holder det tror du?

Jenta vendte hodet mot båndets ende, der kartongen skuret mot metallplaten. Deretter snudde hun seg mot Ivo igjen.

–       Faen! Hva er det som er galt med deg egentlig?

Hva behager?

–       Annenhver jævla dag kommer du hit og prater piss. Tre poser? Du trenger pinadø meg ikke tre føkkings bæreposer til én jævla melkekartong! Er du tjukk i hue’ eller?

Riktig nok hadde Ivo sett damer overreagere før. Men aldri på grunn av en av hans snodige spørsmål eller kommentarer.

–       Jeg…

–       Og hva er poenget med å få igjen på kvitteringa? Skal det liksom være en vits? At kona ikke gir deg penger tilbake for det du kjøper? Hvis du har en kone da.

Kassadamen lente seg tilbake og la armene i kors. Så vendte hun stille blikket ned. For første gang på førti år var Ivo målløs. Det var sikkert mye han kunne sagt, men ordene kom rett og slett ikke til ham.

–       Jeg…

Damen kikket opp. Pustet ut.

–       Beklager. Det var ufint. Har hatt en dårlig dag bare. Ikke din feil. Hadde vært supert om du ikke sa noe til sjefen. Her. Ta tre poser. Du trenger ikke betale.

Han tok med seg melkekartongen og gikk hjem igjen. PC-skjermen lyste mot ham i det han låste seg inn, og han dumpet ned på kontorstolen.

Hun hadde hatt en dårlig dag, sa hun. Men nå gikk det bedre. Hun hadde opptrådt som frekk og ufin ungdom med nagler i kroppen, men av en eller annen grunn følte han seg overhodet ikke støtt. Det var helt andre ideer som raste gjennom hodet hans. Han åpnet Elkem-artikkelen igjen, og denne gangen fant han lett debattfeltet.

Utrolig usolidarisk å selge unna hjørnesteinsbedrifter bare fordi de ikke leverer profitt i øyeblikket! Men er vel ikke annet å forvente av kapitalens krokodiller…

Arbeider

Flere hadde kommentert saken allerede, men Ivo kjente at mye fremdeles var usagt. Han vred av seg frakken og brettet opp ermene. Tok en slurk av den lunkne kaffen, og så ut over byen. Nedi gata var jenta med ring i nesen i ferd med å stenge butikken.

Hvor skulle han begynne?

”Jeg blir så inni granskauen forbanna,” skrev han først inn, ”av såkalt ’sosialt ansvarlige’ businessmenn som slikker politikerne i ræva etter intensiver for langsiktige satsinger. Men når alt kommer til stykket er de bare en haug feige parasitter!”

Kommentaren signerte han for enkelhets skyld med ”Verkstedkar”.

Han lente seg tilbake og la armene i kors. Innledningen var slettes ikke verst. For å være på den sikre siden slengte han med et par setninger til, om hvitsnipptull og menneskerettigheter, og postet meldingen. Det krevde ikke mange oppdateringer av siden før responsen kom.

Hør, hør! Disse folka aner ikke hva trygge arbeidsplasser betyr. Ikke så rart siden de aldri har hatt ærlig arbeid selv, men noe må det da gå an å forvente av overklassen også. Håper de spiser for mye ribbefett og dør av livsstilssykdommer.

Elkem-ansatt

Og enda en:

Helt enig med Verkstedkar! Har selv jobbet i industrien og vet viktigheten av eiere som bryr seg om lokalsamfunnet. Hva blir det neste? Statoil til salgs? Det må være lov å bli sinna når sånt skjer. 

Skuffa

Ivo helte den siste kaffeslanten i potteplanten og kokte seg en ny kopp. Denne gangen med melk. To brødskiver med gulost hørte med. Pausen var begynt.

Han hadde hatt noen dårlige dager. Men nå gikk det bedre.

Han hadde bare kommet litt sent i gang.