Festtale under H-helg

Kjære storsal

Takk for sist.

Mitt navn er som sagt Torgeir Bryge Ødegården, og det er kanskje ikke så mange som husker hvem jeg er.

Kanskje ikke så mange som husker hvem jeg var heller for den saks skyld.

Men én gang hadde jeg også min tid i denne salen. Jeg hadde et av Samfundets fremste verv.

Jeg snakker selvfølgelig om min tid i andrebassrekka i Pirum…og som UKEsjef i 09.

Med andre ord tilhører jeg yngste generasjon forståsegpåere her på Samfundet, og det er ingen overdrivelse å kalle de to siste årene for en tøff periode av mitt liv. UKA-09 er og blir slutt.

UKA-11 heter Imiti.

Et fremsynt navn, for det er akkurat det jeg hadde tenkt å prate om her i kveld.

Det er ikke det at jeg er så glad i å snakke om meg selv.

Jeg liker for eksempel mye bedre å høre på. (Meg selv altså.)

Men jeg tror min historie kan hjelpe andre. Jeg sikter til alle oss som er tilstede denne helga. Vi som stadig snakker om ”vår tid”.

Med andre ord oss som en gang var noe.

Ifølge UKEsjef Tore Lie Falkenberg betyr også Imiti det å imitere.

I mine ører høres dette ut som nok et spark til oss som står her som en parodi på oss selv.

Men det er den tredje betydningen av Imiti som fikk meg, og forhåpentlig også dere andre, videre i livet etter UKA. Nemlig den at skal vi fortelle om vår tid, må vi samtidig akseptere at det er noe som ligger både før og etter, altså før vår tid, i vår tid og etter vår tid.

La meg starte med begynnelsen, altså det som lå før min tid.

Jeg ble født på Lillehammer sykehus fredag 6. desember 1985…

…og for å spare tid hopper vi straks tolv år frem. Alle opplever vi minst én gang i livet at vi er før vår tid. For mange er det denne følelsen knyttet til ett og samme sted.

Jeg snakker selvfølgelig om ungdomsskolen.

Det finnes mange definisjoner av ungdom, men etter at jeg selv begynte som lærer på ungdomstrinnet  drister jeg meg frempå med denne:

En ungdom er en person som blir misforstått av alle, inkludert seg selv.

Betegnende nok var det min egen kropp som plaget meg mest på denne tiden. Det finnes et bilde hvor du ser at føttene mine tydelig har begynt å vokse uten at resten henger med, faktisk var jeg blant de laveste guttene i klassen på ungdomsskolen, med krum nakke og Adidas-genser, og jeg har ofte spurt mine foreldre: mamma og pappa, dere må jo ha sett hvor ille det egentlig var.

Hvorfor sa dere ingenting?

Men allerede da hadde jeg heldigvis hørt rykter om et bedre sted. Gjennom hele videregående og folkehøgskolen gikk det mer og mer opp for meg at det fantes en plass hvor alle kunne få sin tid, og sju år senere stod jeg der plutselig som student i Norges beste studieby, Trondheim. Jeg skulle bli sivilingeniør i fysikk, skuespiller i SIT, journalist i Dusken, sanger i Pirum, for nå var min tid endelig kommet. Jeg søkte Dusken.

Kom ikke inn.

Jeg søkte Pirum og SIT.

Kom ikke inn.

Jeg dro på fest under UKA-05.

Slapp ikke inn.

Det var galla må vite. Riktignok stod jeg på eksamen.

Men det var en mager trøst.

Det var kort og godt den høsten jeg tok en tur innom Elgeseter park på vei hjem, og dette er morsomt fordi det er helt sant, satte meg ned på en benk under stjernene og spilte ”Se på meg” av deLillos på iPoden min. Dere vet, den sangen fra Elling-filmen. ”Se på meg her er jeg”.

Var det ikke liksom dette som skulle bli min tid?

Noe var likevel i gjære. Jeg fikk nyss om at det var flere før meg som hadde bommet på sine første forsøk her i den gamle stad. Og da jeg søkte Pirum på nytt fikk jeg være med. Vi holdt konsert på denne scenen under UKA-07, og selv om jeg med lang kropp og klamme konferansieringer ble kalt narren i andrebass, ble det klart at min tid så smått var i gang.

Gudmund Hernes, tidligere utdanningsminister, sa i sin tale til de nye studentene på Blindern i høst at universitetsstudier handler om å finne sitt eget talent.

Og som dere skjønner er det åpenbart noen som trenger litt mer tid enn andre.

Talent tolker jeg i denne sammenhengen som mestring og glede over arbeidet, det være seg studier eller frivillige verv, som igjen får deg til å ta nye utfordringer.

Den som intet våger, får aldri sin tid.

Noe av det dristigste jeg har gjort var å stille som kandidat til ulike lederverv på Samfundet. Dette er bare én måte å skape sin tid på, og ikke nødvendigvis den riktige for alle. Poenget er betydningen av å bli med og ta saken i egne hender.

Selve toppen av min tid, punktet hvor jeg i ettertid ser at jeg leflet med et noe usunt selvbilde, nådde jeg en sen kveld på sideloftene i oktober 2009 da ei jente kom bort til meg med store øyne og sa:

”Torgeir, du er litt som Barack Obama du.”

Selvfølgelig svarte jeg ”Nei, det er kanskje å ta vel hardt i”. Men inni meg sa like fullt en stemme:

”Ja, kanskje er jeg det.”

Hovmod står for fall, og nedturen måtte jo komme. I november ringte Klubbstyret og ba meg rydde og vaske bakscenen. I mellomtiden hadde ITK fjernet alle korttilganger, så jeg måtte bli låst inn av Tormod for å gjøre jobben. Veilederen min på NTNU sendte dessuten en mail med det svakt antydende emnefeltet ”Prosjektet…”.

Min tid var så definitivt slutt.

Tore tok over stafettpinnen, og UKA-11 var i trygge hender. Trondheim og jeg funka imidlertid ikke så bra sammen lenger. Litt som et haltende kjæresteforhold, der ingen lenger får frem det beste i hverandre. Det var tid for den vanskelige samtalen. Jeg gikk ut på Elgeseter bro og ropte:

“Trondheim, du og jeg trenger en pause!”

Og Trondheim så forståelsesfullt på meg, og svarte:

“God tur da, Torgeir. Det er liksom litt at greia at jeg ligger her jeg ligger.”

Så jeg skrev ferdig masteroppgaven, pakket sakene og forlot Trondheim slik jeg kom, sammen med far i leiebil. Jeg tenkte i mitt naive sinn at avstanden skulle hjelpe, men det å ha datet Trondheim er antagelig litt som å ha datet en supermodell. Du ser skilter av henne over hele østlandsområdet.

Og i Oslo gikk bussen til jobb langs riksvei 4, bedre kjent som Trondheimsveien.

En stund var jeg sikker på at jeg aldri ville komme over Trondheim by, men tiden leger alle sår, og til slutt innså også jeg at min tid ikke var over likevel. Den hadde bare begynt på nytt, på et nytt sted, med nye utfordringer, og jeg jakter fortsatt med optimisme på mitt talent.

Nettopp dette er grunnen til at jeg liker UKA-11 Imiti så godt. Fordi akkurat som vi alle har opplevd å være før vår tid, like sikkert som at tiden til engasjerte mennesker før eller siden vil komme, så er det en tid etter vår tid, en ny tid, og sånn vil det alltid være for dem som tør å gi slipp på det gamle og forsøke noe nytt.

Bruk derfor ikke bare H-helgen til å mase om gamle dager, men også til å snakke om øyeblikket, og kanskje til og med det som kommer etterpå.

Kjære UKA-11. Min taletid er ute, Imiti er deres tid, gratulerer så mye med tidenes UKE og vær ikke redd for at livet fremdeles har det meste å by på.

God helg!