Ta det med ro. Overskriften er kun en antydning. Det finnes ikke noe Powerpoint-senter, og takk for det. Vi har norske kompetansesentre for alt fra festivaler til matematikk, og de eneste fellesnevnerne er at de mer eller mindre nasjonale sentrene er hendige polikersvar på kritiske spørsmål samt gode unnskyldninger for ulike fagmiljøer til å be om mer økonomisk støtte.
Ikke misforstå, jeg mener kompetanse er bra. Som lærer jobber jeg sågar for å utvikle kompetanse hver eneste dag, og hvis kompetansesentrene hadde fungert som kjøpesentre, altså steder folk frivillig oppsøkte for å skaffe seg noe nytt, det være seg varer eller kompetanse, så kunne verden kommet seg flere hakk videre. Men sånn fungerer ikke kompetansesentrene. De arbeider i bakgrunnen, under flotte navn arrangerer de konferanser og lager brosjyrer, og de fleste har en velfungerende nettside. Menneskene som jobber der er åpenbart kompetente, de sier i hvert fall fornuftige ting på konferansene, men kompetansebegrepet er utfordrende å forholde seg til. Det innebærer ikke bare kunnskap, men også ferdigheter og holdninger. Med andre ord er ikke kompetanseutvikling noe barneskirenn.
La oss bruke Matematikksenteret som eksempel. Eller Nasjonalt kompetansesenter for matematikk i opplæringen som det egentlig heter. Der jobber flinke folk, de kan sin matematikk og kjenner til fagets oppoverbakker, fra tallfobi til slekter hardt rammet av selvdiagnostisert dyskalkuli («Ingen i vår familie er gode i matematikk»). Det sier seg selv at det er vanskelig å skape gode holdninger i et slikt landskap, særlig når de sterkeste virkemidlene er konferanse, brosjyre og nettside.
Det var derfor jeg på et tidspunkt tenkte at et nasjonalt powerpointsenter kanskje kunne hatt noe for seg. Ved å starte med et avgrenset og konkret, men likevel landsomfattende problem, nemlig powerpointmisbruk, kunne vi trolig fått et kompetansesenter med rask og tydelig måloppnåelse, kort sagt et forbilde for oss alle. Symptomene er som følger: ustrakt bruk av Powerpoint til presentasjoner og foredrag, tilsynelatende Powerpoint for Powerpoints skyld, med altfor mye tekst, uklar layout og forstyrrende elementer som tar oppmerksomheten bort fra det foredragsholderen har å si, det som pleier å være det viktigste, men ikke alltid. Av og til virker det nemlig som om behovet for Powerpoint er større enn for å formidle et budskap, vi holder foredrag fordi vi har en lysbildepresentasjon vi vil vise frem, ikke fordi vi har noe interessant å si.
En hovedårsak til den uholdbare situasjonen er trolig mangel på forbilder. Sånn sett skiller ikke powerpointmisbruk seg nevneverdig fra matteangst. Akkurat som det er antatt kult å være dårlig i matte – noe det egentlig ikke er fordi du da kan bli lurt trill rundt i enhver forhandling – så blir du sjelden utfordret på svak presentasjonsteknikk. Hvorfor? Fordi det er altfor mange som er like dårlige som deg. Nå sier ikke jeg at svak tallforståelse og presentasjonsteknikk gjør folk til dårlige mennesker. Men det er et problem når synlige voksenpersoner, for eksempel lærere og politikere, ikke fungerer som gode forbilder.
I skolen har powerpointmisbruket tatt helt av. Det er alltid en Powerpoint som skal lages, uavhengig om faget er matte, norsk eller samfunnsfag. Jeg tror læringsutbyttet blir dårligere av det, og prøver å styre unna. Rett og slett fordi elevene bruker for mye tid på å snekre sammen halvgode lysbildepresentasjoner, slik de ser lærerne gjøre, tid som ellers kunne vært brukt til å lære noe mer enn å animere tekst i Powerpoint. Lærerne forsvarer opplegget med krav om digitale ferdigheter fra læreplanens side. Powerpoint er etter sigende en grunnleggende ferdighet. Feil! Å lage lysbildepresentasjoner er bare en liten del av den digitale verktøykassa, og som sagt er det viktigere at skolen gjør deg kompetent nok til å formidle noe fornuftig enn å pakke inn et haltende budskap i en ålreit powerpointpresentasjon.
En stund levde jeg i troen på at det digitalt kompetente samfunn ville komme av seg selv straks foreldregenerasjonen, de som ikke vokste opp med IKT, gikk av med pensjon. Når jeg ser utviklingen i skolen mister jeg en del av håpet, og det var da tanken om et Nasjonalt kompetansesenter for Powerpoint i opplæringen dukket opp. En god lysbildepresentasjon krever at foredragsholderen har peiling samt løfter interessen for foredraget vel så mye som stilige effekter. Det er erfaringsmessig lærerne som greier å holde klassens oppmerksomhet uten Powerpoint som også klarer å fenge interessen rundt tyngre fag, som for eksempel matematikk.
Som realfagslærer vet jeg det ikke er lett å stå der uten et lerret å støtte seg til. Men det minner meg på alt jeg ikke kan, og tvinger frem nye måter å inspirere på. Det mest sentrale å lære bort er som kjent fristelsen og evnen til å lære på egenhånd.
PS. En av de mest sette powerpointpresentasjonene gjennom tidene på SlideShare er denne. Tilfeldig?
Hei Torgeir!
Ville bare si «hør, hør», og tipse deg om Tharald Giævers kommentar «Dritt med glitter er fremdeles dritt» i Under Dusken nr 6 i fjor (side 7: http://www.underdusken.no/resources/archive/2010/6-2010.pdf)
Benytter samtidig anledningen til å takke for en fin blogg, med mange gode poenger og nyttig innsikt i et område av Utdannings-Norge som er ukjent for – eller i det minste glemt av – mange studenter.
Takk for det! Powerpoint-syken har også rammet høyere utdanning, som Tarald skriver. Artig at han nevner den gode, gamle overheaden. Jeg har flere ganger vært fristet til å hente den frem fra kjelleren på min hypermoderne skole for å undervise i brøk med plastbrikkene mine. Men hver gang har jeg stoppet meg selv fordi «Sånt utstyr bruker man da ikke i 2011…» Kanskje er det slettes ikke noe å være flau over når alt kommer til alt.