UKA er…bygging!

Tale i G-helg (gamlekaras helg):

Kjære evig unge studenter

Hjertelig velkommen til UKA og drømmen om evig studentliv. Aller først i kveld vil jeg be dere ta en kikk rundt i rommet og tenke på hva som er annerledes med Storsalen under UKA sammenlignet med til vanlig. Den observante publikummer vil fort legge merke til at det har skjedd visse ombygginger. I sommer leste jeg en reportasje i Dagens Næringsliv om en håndfull mennesker som etter å ha jobbet på kontor i en årrekke nå fant mye livsglede i jobben som håndverkere. Det kunne for eksempel være en tidligere regnskapsfører som i rollen som snekker i dag jubler mest når måltallene til hagegjerdet går opp. Eller en cowboy fra den åpne kontorprærien som sa opp stillingen sin til fordel for en egen stall med hester til utlåns.

Det er egentlig ikke så vanskelig å skjønne hvorfor håndverkeryrket frister. For det første er den mulighet til fysisk utfoldelse i en tid hvor de fleste stort sett sitter på baken. Du får svinge hammeren, oppholde deg ute i frisk luft og i det hele tatt se flere steder enn det du rekker å surfe innom på Internett mens sjefen ikke følger med. For det andre opplever du konkrete resultater nesten daglig. Et gjerde, et hus eller glade kunder etter rideturen blir stående og gående som en prisverdig konsekvens av akkurat ditt arbeide. Sist, men ikke minst, er det gode penger å tjene som håndverker. Det vet alle som noen gang har pusset opp badet.

Vi skal ikke så mange tiår tilbake før situasjonen som jeg her skisserer var snudd på hodet. Min farfar var en typisk håndverker, noe som på ingen måte var uvanlig på hans tid. Farfar bygget huset til min fars familie, han bygget hytta og han hogget store mengder ved i løpet av sitt liv. Det var det som falt ham naturlig. Faren min bygget sandkassa i hagen, plattingen utenfor kjøkkenet og han hakket dessuten på kjellergulvet med et bor i flere uker for å lage dreneringen til det nye badet vårt. Utover dette har ikke faren min bygget så mye, men så er han da også konsulent. Når vi så kommer til meg selv og mitt forhold til håndverk er ikke skrytelista særlig lang. Jeg studerer teknisk fysikk, og konstruksjonsmerittene mine begrenser seg stort sett til spikerintensive plankehytter. Jeg har også revet ned en del byggverk, så som utedoen og vedskuret farfaren min bygde bak hytta. I denne sammenhengen høres det grotesk ut, hvilket det også hadde vært om jeg ikke ble reddet.

For: i det tingenes tilstand så som mørkest ut, i det jeg var i ferd med å gjøre skam på alt mine forfedre har bygget, i det rive ned-generasjonen snart stod stemplet i min panne – så kom UKA. For er det noe vi gjør i UKA fremfor mye annet, så er det å bygge. Vi bygger våre egne barer, vi pusser opp Strossa, vi sager i betong og legger nytt gulv. I Rundhallen har vi malt samtlige reklameplakater som henger oppe i kransen her i kveld, og i Bodegaen har vi konstruert det elektriske teateret av et UKEnavnskilt som står på gesimsen utenfor. Teltet i Høyskoledalen er reist av våre hender, og nok en gang må jeg be dere beundre Storsalen, for Norges mest spennende revyscene er det selvfølgelig UKA som har bygget.

Hvem er så disse folkene som bygger for UKA? Er det håndverkere? Er det profesjonelle arkitekter? Er det farfar? Nei, det er studentene som har tatt hammeren fatt, morgendagens ingeniører, leger, samfunnsvitere og psykologer. UKA sørger for at selv de mest innbitte teoretikerne blant oss med hånden på hjertet kan si at ”Dette har jeg bygget, til tross for at jeg nå sitter på et kontor og forteller andre hva de skal gjøre”. UKA tar over der sløyd- og tekstilfaget på barneskolen slutter, og gir en praktisk erfaring som er kjekk å ha den dagen kontoret blir for lite, hjemmet skal pusses opp og veier, bruer og tunneler skal planlegges.

Byggverket UKA-09 er reist. UKA sier ikke ”vi skal bare…” – UKA gjør jobben. I denne stund er det menneskene og minnene vi skal arbeide videre med. Men UKA kommer på nytt, og da vil det være nye stillas som må settes opp, nye planker som må spikres. Nyt denne høytiden, det er bare UKE én gang hvert andre år, og len dere tilbake for UKErevyen 2009.

Det er dette vi har bygget.